Norge og Israel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kristin Halvorsen dummet seg ut med sitt utspill om boikott av israelske produkter. Som finansminister i en koalisjonsregjering sitter hun på virkemidlene for en økonomisk boikott. Halvorsens store tabbe var ikke å framføre SVs politikk, men at hun ikke rådførte seg med sin utenriksminister først - ikke om SVs politikk, men om virkningen av at en finansminister fronter SVs Israels-politikk. Når tabben så var et faktum, gikk et samlet politisk Norge ut av sitt gode skinn for å hamre inn alvoret - fra opposisjon til ledende Arbeiderparti og Senterparti-representanter. Oppjaget forbannelse av Kristin Halvorsens utspill gjorde bare vondt verre. Effekten av en utenrikspolitisk tabbe i omverdenen er alltid knyttet til høyttalerstyrken den kommuniseres med her hjemme.

I støyen og iveren etter å bøte på skaden, har også sakens kjerne - Norges forhold til dagens Israel - kommet fullstendig i bakgrunnen. Vi står overfor et israelsk samfunn der den gamle hauken Ariel Sharon, som nå ligger i koma, er blitt til sentrumspolitiker. Ikke fordi Sharon har endret seg, men fordi Israel er gått i skarp religiøs og nasjonalistisk retning. Forakten for FN-resolusjoner og folkeretten er total. Palestinsk land annekteres med enkle pennestrøk. Antallet folkerettsstridige israelske bosettere på Vestbredden og i Jerusalem er kommet opp i 240 000 - hele 130 000 flere enn da Rabin tok Arafats hånd i 1993.

Når utenriksminister Jonas Gahr Støre i brev til sin israelske kollega forsvarer Israels rett til fred og sikkerhet «innenfor forsvarbare grenser», og ikke det vanlige «innenfor avtalte og internasjonalt godkjente grenser», er det som den israelske utenriksministeren skulle sagt det selv. Det er å gi Israel en utvidet rett til selv å definere sine grenser, uavhengig av forhandlinger og folkerett. Og det i en konflikt der ord om rettigheter voktes med millimetermål.

Norsk oppryddningsiver etter Kristin Halvorsens utspill må ikke bidra til å legitimere israelsk okkupasjonspolitikk. Ingen norsk midtøstenrolle kan forsvare det.