Norge på gangen

Stortingets utenrikskomité har vært på sin tradisjonelle reise til Washington. Svært mye er ikke lenger som det en gang var.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

WASHINGTON (Dagbladet): Munnhellet fra den kalde krigen er at «USA er Norges viktigste allierte». Det er fremdeles sant, men ikke på samme måte som før.

Det er tradisjon at den nye utenrikskomiteen i Stortinget reiser på komitébesøk til USA etter et valg. Det var en slags signingsferd og innvielse i det spesielle norsk-amerikanske forholdet. Gjennom NATO-alliansen var Norge USAs landfaste hangarskip på den sovjetiske grensa og en plattform for mange installasjoner som fulgte trafikken under havet, oppe i lufta og i eteren. Hemmelighetskremmeriet under den kalde krigen skapte en helt spesiell atmosfære rundt norske politikeres besøk i Washington. Det er borte nå. Russland er ikke Sovjet.

STORTINGETS UTENRIKSKOMITÉ reiser i dag tilbake til Norge etter et besøk som ikke markerte et spesielt nært norsk-amerikansk skjebnefellesskap. Etter Bush-regjeringens kjappe dreining i retning av amerikansk alenegang i fjor, som er blitt forsterket etter terrorangrepene, er Norge havnet «på gangen» også i Washington.

Komitéleder Thorbjørn Jagland sa i en bisetning da han ble spurt om å vurdere USAs planer om fortsettelseskrig mot terrorisme, at «vi har jo ikke møtt toppfolkene i administrasjonen».

Det nærmeste noen av komiteens medlemmer kom toppfolkene i administrasjonen, var da de var blant de 3000 deltakerne på «National Prayer Breakfast», som Kristelig Folkepartis Lars Rise fikset invitasjoner til for dem som ville. Rise selv trykket både forsvarsminister Donald Rumsfeld og justisminister John Ashcroft i neven.

STATSMINISTER Kjell Magne Bondevik møtte president George Bush i desember i fjor, og utenriksminister Jan Petersen møtte både utenriksminister Colin Powell og nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice. Men besøkene understreket de nye tidene både i verden og i Washington. Vår inngangsbillett til maktens korridorer i Washington nå for tida er mellommannsrollen i det som er igjen av Oslo-prosessen i Midtøsten, inkludert Thorbjørn Jaglands deltakelse i Mitchell-komiteen, Norges plass i Sikkerhetsrådet i FN og formannsstillingen i giverlandskomiteen for Afghanistan. Det er ikke lenger geografi, men aktiv utenrikspolitikk som eventuelt gjør Norge til en samtalepartner.

Utenrikskomiteen begynte sitt USA-besøk i Ottawa, fordi Norge har et pågående utenrikspolitisk samarbeid med Canada, som med sine drøye tretti millioner innbyggere er positivt innstilt til internasjonalt samarbeid, og som har et visst behov for å markere selvstendighet i forhold til USA.

NATO OMFORMES fra en allianse dominert av integrert militært samarbeid til en utvidet sikkerhetspolitisk sammenslutning der den militære integrasjonen svekkes. Samtidig øker EU sin innflytelse på det sikkerhetspolitiske og militære området som en framtidig konkurrent til USA. Storbritannia står i en mellomstilling. Den vellykkete euroinnføringen i tolv medlemsland forsterker utviklingen. Endringen i Norges forhold til USA gjør det stadig litt mer ubehagelig for Norge å sitte på gangen i Brussel.

NATO-LANDENE aktiverte «juvelen» i Atalanterhavspakten da rådet vedtok at terrorangrepene mot USA den 11. september utløste medlemslandenes forpliktelse til å stille styrker til rådighet i kampen mot terroren. Generalene i Pentagon og forsvarsminister Donald Rumsfeld motarbeidet dette vedtaket. De ville ikke bli heftet av allierte land i felttoget mot Taliban og al-Qaida. I forsvarsbudsjettet til president George Bush kommer denne holdningen klart til uttrykk ved at supermakten utruster seg til å løse alle framtidige militære oppgaver med egne styrker.

Det var utenriksminister Colin Powell som trengte NATO-alliansen for å skape bredde og økt legitimitet i alliansen mot terrorismen, av hensyn til regimer som ikke ville alliere seg direkte med USA. Da president George Bush talte om «rikets tilstand» i Kongressen og varslet fortsettelseskrig mot «ondskapens aksemakter», nevnte han verken NATO eller FN.

Når utenrikskomiteen i tidligere tider dro hjem fra USA, hadde medlemmene fått bekreftet at det var visse ting som lå fast. Slik er det ikke lenger.