Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Norge som okkupasjonsmakt?

Regjeringen må ta stilling til norsk deltakelse i en styrke som skal holde orden i det okkuperte Irak. Vi risikerer å rykke inn først og oppdage problemene etterpå.John Berg svarer leserne klokka 15 i dag. Send inn ditt spørsmål her!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Danmark var det eneste nordiske landet som støttet krigen i Irak, og danskene er blitt belønnet med en anmodning om å delta i okkupasjonen.

Like før påske ble Norge forespurt om å bidra med tropper til en dansk styrke og regjeringen erklærte at den ville vurdere saken over påske. Det er den formodentlig opptatt med nå.

Danmark har lenge ligget foran Norge med sine styrker for internasjonale operasjoner. Oppbyggingen av DIB'en (Danske Internationale Brigade) begynte tidlig på 1990-tallet, mens Norge ennå famlet etter sin kurs. Det er ikke unaturlig at danskene tar ledelsen. Men saken har flere sider.

Må stille krav

En eventuell norsk beslutning om å delta i en dansk-ledet styrke i Irak, bør begrunnes meget nøye. Dette blir nemlig den første store saken der vi kan få indikasjoner på om den nye integrerte politisk-militære forsvarsledelsen vil fungere på en slik måte at uavhengige fagmilitære anbefalinger får komme åpent til uttrykk.

Det bør også framgå om styrken skal tjenestegjøre innenfor rammen av en samlet plan med klare mål for sikkerhet, humanitær innsats, gjenoppbygging og demokratisk utvikling. Planen bør spesifisere nøye alt fra kriminalitetsbekjempelse til arbeidsmarkedstiltak og skolevesen i området der styrken blir medansvarlig for okkupasjonen. Vi bør ikke rykke inn som okkupasjonsmakt først og oppdage problemene etterpå.

Spørsmålet er også om Norge overhodet bør delta hvis ikke USA snarest framlegger de første initiativene for å løse det palestinske problemet. Dette er utfordringen som alt lenge før krigen ble referanserammen som også okkupasjonen vil bli vurdert etter.

Iraks sammenbrudd

De første analysene av krigen begynner nå å komme. At krigen ikke utviklet seg til store blodbad i byene skyldes ikke at bykrig er mindre farlig enn man har trodd, men at Saddam Husseins styrker kollapset fullstendig.

Dette sammenbruddet ble ikke forutsett av de frittstående analytikerne. I ettertid peker imidlertid flere på at de første indikasjonene kom da amerikanerne tok en kalkulert risiko og kjørte forbi store motstandslommer.

Trolig må etterretningsvurderingene ha gått ut på at de omringede irakske styrkene ikke i særlig grad ville prøve å bryte ut for å avskjære amerikanernes forsyningslinjer.

Eufrat og Tigris

Flere peker også på at irakerne forunderlig nok ikke ødela broene over Eufrat og Tigris. Dette må ha bidratt til de amerikanske etterretningsvurderingene da de sto foran Bagdad. Regimet var i full oppløsning.

Spørsmål vil nok etter hvert bli reist om det kan ha vært kontakter mellom amerikanerne og republikanergarden, og kanskje med sentrale representanter for regimet.

Bagdad

Amerikanerne prøvde først ut taktikken med et panserraid sørfra og inn i byen og deretter ut igjen til den internasjonale flyplassen. Deretter kjørte de sin store panserkolonne rett inn i Bagdad sentrum - og dermed var byen i realiteten tatt.

Flere kommentatorer peker nå på at vi har sett lignende utviklinger før, der regimer som tilsynelatende har all makt bryter sammen som korthus når påkjenningen når et visst nivå.

Alec Russell i Daily Telegraph, som var i Congos hovedstad Kinshasa i 1997, viser til hvordan Mobutu Sese Seko henrettet hærsjefen sin fordi han hadde tatt kontakt med opprørerne og nå anbefalte overgivelse. Bare timer senere måtte Mobutu flykte.

Saddams skjebne

Russell viser også til hvordan Romanias diktator Nicolae Ceausescu ble stilt foran eksekusjonspelotongen bare tre dager etter at han hadde stått på balkongen 21. desember 1989 og hørt den første pipingen fra det inntil da så lydige folket.

Store forskjeller til tross, ser vi kanskje et mønster som vil oppta kommentatorer og forskere. Men foreløpig vet vi lite om hvordan Saddam-regimets siste timer i Bagdad forløp. Alle muligheter står åpne, inkludert at Saddam selv møtte sin skjebne et sted i byen. Og ikke nødvendigvis for amerikanske bomber.

Fortsatt krig?

Irak er et stort land og krigen kan fortsette. Den kan begynne å ligne på krigen i Afghanistan etter Kabuls og Kandahars fall. For britene vil det bli et møte med fortiden. Taktikken som nå anvendes i Afghanistan ble nemlig utviklet av britene i Irak på 1920-tallet.

Etter første verdenskrig var Storbritannia mandatmakt i Irak. For briter med lang erfaring fra imperiet var opprørske klanhøvdinger et velkjent problem, men nå høstet de ny lærdom. I Irak hadde britene den gangen 45 bataljoner. Det kostet mye penger og operasjonene tok lang tid. Men i oktober 1921 ble ansvaret overlatt til flyvåpenet. Bakkestyrkene kunne reduseres til en brøkdel.

Opprørerne fikk gjerne valget mellom å stille seg til disposisjon for en rettssak, eller at landsbyene deres ville bli bombet på et bestemt klokkeslett på en oppgitt dato. Ultimatumet ble overlevert per flyveblad. Hjemme i Storbritannia ble det debatt, der kritikerne hevdet at dette var terrorbombing av sivile. Regjeringen svarte at bombingen medførte lavere tap på både opprørernes og britisk side.

Det oppsto en heltedyrkelse rundt flygerne ved imperiets grenser, og ikke helt uten grunn. 5. september 1922 ble 67 omringede briter reddet ut fra Kirkuk med fly.

PÅ VAKT: Amerikansk soldat holder øye med irakere i bønn utenfor Adhamia-moskeen i Bagdad.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media