Norge svikter palestinerne

Resultatet av norsk politikk er et regelverk som utelukker flere organisasjoner som arbeider for demokrati og menneskerettigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ytringsfriheten i Palestina har nådd et nytt lavmål. Fremstående akademikere fengsles av palestinsk sikkerhetspoliti, parlamentarikere trues og pressen knebles. Norge har et stort moralsk ansvar som leder av Giverlandsgruppen. Går det så stor prestisje i Osloprosessen for den norske regjering at det sivile samfunn må lide?

«I åpenbar forakt for folket selges deres hjemland (...) Folket er delt i to grupper: En privilegert elite som manipulerer og stjeler, mens majoriteten roper etter hjelp (...) Osloavtalen ble i realiteten ikke noe annet enn en blankofullmakt til å selge landet mot egen berikelse for en korrupt elite (...) Presidenten har åpnet døren på vidt gap for korrupte opportunister (...) La oss stå sammen mot tyranni, korrupsjon og urett (...)»

Slik lød det såkalte «Manifest 20» som anklaget Arafat for korrupsjon og undergraving av demokratiet. Det ble underskrevet av ni folkevalgte og elleve intellektuelle - de fleste fremstående palestinere. Kritikken ble for mye for Arafat. Før den første dagen var over satt de elleve uten parlamentarisk immunitet i fengsel eller i husarrest. Tre av dem er løslatt, mens flere av de resterende sultestreiker på tredje uken. Myndighetene planlegger å stille de arresterte for den beryktede «militærdomstolen» som ble opprettet i 1995 spesielt for å dømme kritikere av Osloprosessen. Denne sterkt kritiserte «domstolen» har i år dømt 15 personer, tre av dem til døden.

Arafat innkalte til et hastemøte i den lovgivende forsamlingen for å oppheve parlamentarikernes immunitet, slik at de også kunne arresteres. Det har ennå ikke skjedd, men det er mange måter å kommunisere på: En som skrev under på manifestet, parlamentsmedlem Mo'awiya Al-Masri, ble banket opp av tre maskerte menn og skutt i foten da han kom hjem fra et sent møte. Arafat fordømte hendelsen, men Masri hevder at han gjenkjente en person fra en av de beryktete sikkerhetsstyrkene.

Resten av den lovgivende forsamlingen fordømte oppropet. «Det er uheldig at dette skjer på et tidspunkt hvor vi trenger samhold for å gjennomføre sluttforhandlingene med Israel. La oss stå sammen mot vår felles fiende okkupasjonsmakten Israel (...) Vi fastholder at dialogens språk må dominere slik at våre håp og ambisjoner kan virkeliggjøres: sivile rettigheter, politisk pluralisme, meningsfrihet og en slutt på all slags korrupsjon og udugelig styre (...) Derfor oppfordrer vi myndighetene til å henlegge saken og sette fri de nasjonale personligheter som er anholdt.»

På samme møte vedtok de å opprette en komité som skal overvåke lovgivernes aktiviteter og offentlige uttalelser, noe som er stikk i strid med Osloavtalen.

«Manifest 20» har selvfølgelig ikke vært direkte referert i lokal presse. Kritikk av presidenten og Osloprosessen er strengt forbudt. Derimot har det vært referert til «de som søker å så splid» (fitnah). Det er det sivile samfunnet, særlig menneskerettighetsorganisasjonene, som har informert om utviklingen. Samtidig har de igjen ropt om hjelp til alle involverte parter: «Vi appellerer til donorlandene om å utøve sterkere press på de palestinske myndigheter slik at menneskerettigheter kan gis en sjanse også her.»

«Manifest 20» ble mottatt av palestinske menneskerettighetsorganisasjoner med stor entusiasme og optimisme fordi dette var første gang kjente figurer offentlig kritiserte de palestinske myndighetene. Ord som «sivil revolusjon» ble brukt, og palestinere kastet seg inn i debatten med stor lyst. Umiddelbart ble det satt i gang arrestasjoner, de folkevalgte ble truet og pressen kneblet. Folkets røst forstummet - bortsett fra hos dem med tilgang på Internett. I mangel på ytringsfrihet tyr palestinerne atter en gang til sin mest brukte kommunikasjonsform - jungeltelegrafen.

«Dobbel okkupasjon» kaller palestinerne det. Arafats regime undertrykker i sikkerheten og fredens navn. Tre emner er spesielt sensurert: kritikk av Osloprosessen, sikkerhetsapparatets handlinger og Arafat selv. En meningsmåling fra Centre for Palestine Research and Studies (CPRS) fra september viser at 60% av palestinerne mener at «vi kan ikke kritisere myndighetene uten frykt». Det blir stadig dokumentert at myndighetene utøver streng sensur mot pressen. Ifølge the Palestinian Human Rights Monitoring Group har journalister blitt arrestert og torturert etter artikler de har skrevet. Resultatet er at palestinsk presse utøver streng selvsensur.

På forespørsel til NORAD om hva som skal til for å få finansiell støtte til menneskerettighetsarbeid i Palestina, er svaret blant annet at prosjektet må gis prioritet av palestinske myndigheter og være registrert hos dem. At Arafat skulle applaudere prosjekter som vil observere menneskerettighetsbrudd uført av egne sikkerhetsstyrker er derimot svært tvilsomt - særlig med tanke på at han i april i år signerte lover som gjør at myndighetene nøye overvåker uavhengige menneskerettighetsaktiviteter. I et protestbrev til utenriksminister Knut Vollebæk tidligere i år, betegner Norsk forum for ytringsfrihet utviklingen i selvstyreområdene som «et alvorlig tilbakeslag for bestrebelsene på å bygge opp et demokratisk sivilt samfunn i de tidligere okkuperte palestinske områdene».

Resultatet av norsk politikk er et regelverk som utelukker flere organisasjoner som arbeider med demokratiutvikling og menneskerettigheter. Det er nemlig umulig for dem å registrere seg under de palestinske myndighetene hvis de skal rapportere palestinske brudd på menneskerettighetene. Uavhengige rapporter fra de første fem årene av Arafats styre viser at myndighetene gjentatte ganger forsøker å stoppe deres arbeid med arrestasjoner, tortur og andre sanksjoner. Det er klart at finansiell støtte til bygging av statlige institusjoner er uhyre viktig. Likevel, 36% av budsjettet til de palestinske myndighetene brukes på sikkerhetsstyrkene - fem ganger mer enn til helse, velferd og utdanning til sammen. Vi vil gjerne tro at Norge er en av de fremste forkjemperne for demokratisk utvikling i Palestina. Dessverre tar vi feil.

Det gleder meg at det norske representasjonskontoret til de palestinske myndighetene har protestert kraftig mot de siste arrestasjonene av intellektuelle. Dette har menneskerettighetsaktivister ventet lenge på. Etter fem års effektiv undergraving av det sivile samfunn med donorlandene ryggen, er det derimot kanskje små muligheter for endringer.

Det har gjentatte ganger vært et krav om åpenhet i sluttforhandlingene. Arafats autoritære regime har fått lite kritikk fordi han er en viktig brikke i Osloprosessen. Vi kan forstå at donorlandene ser en annen vei når det gjelder brudd på menneskerettighetene for å holde Arafat ved forhandlingsbordet, fordi han blir sett på som den eneste som kan «selge» en eventuell avtale til palestinerne. Hans troverdighet blir derimot mindre for hver gang han slår hardt ned på sine kritikere. Når hans autoritære regime blandes med rollen som fredsskaper, er det i Norges klare interesse å utøve press. Som leder av Giverlandsgruppen har Norge et ansvar for utviklingen, og må stille sterkere krav om at menneskerettigheter respekteres. Det er lenge siden nordmenn på besøk i Palestina ble møtt med anerkjennende nikk og positive kommentarer om Oslo.