Norge trenger industri

All historisk erfaring viser at samfunn som har gjort seg ensidig avhengig av inntektene fra eksport av naturressurser, faktisk har stagnert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange lokalsamfunn rundt om i hele landet, og særlig i distriktene, blir nå rammet av bedrifter som går til permitteringer, oppsigelser og nedleggelser. I løpet av de siste ukene er steder som Sande, Hurum, Arendal, Mosby, Stordal, Kongsberg og Åndalsnes blitt berørt. Det er først og fremst industrien det går ut over, men det skaper fort ringvirkninger til andre deler av økonomien.

At bedrifter og arbeidsplasser forsvinner, og at enkeltbransjer reduseres, er ikke noe unormalt i et samfunn i økonomisk utvikling. Ofte er det nødvendig for å gi rom for nye, mer lønnsomme og mer varige arbeidsplasser. Men nå ser vi et bilde som minner skremmende om situasjonen for 10- 15 år siden. Den ene bedriften etter den andre reduseres eller legges ned uten at vi på langt nær ser den samme tilveksten. Arbeidsledigheten kommer snikende.

De største byrdene av dette må bæres av de mennesker som direkte rammes. Mange blir ledige i samfunn der alternativ sysselsetting ikke finnes, og må i verste fall flytte til områder med høye etableringskostnader. Det rammer også hele lokalsamfunn, som kan se sitt eksistensgrunnlag forsvinne. Til sjuende og sist er det også med på å forandre Norge, fordi industrien på mange måter er ryggraden for sysselsetting og bosetting i mange av våre distriktssamfunn.

Forsvinne

Er det så farlig om det forsvinner litt industri, vil noen si. Vi kan da leve ganske godt også uten industri i Norge - i alle fall en viss stund. Vi kan leve av å eksportere olje, gass, fisk, tømmer, vannkraft og kunnskap. Vi kan skaffe oss store valutainntekter og store skatteinntekter av dette. Enkelte Golf-stater klarer seg rimelig bra bare ved å eksportere olje, så hvorfor skulle ikke vi klare oss, som har langt flere kilder?

Jeg vil på det sterkeste avvise en slik tankegang. All historisk erfaring viser at samfunn som har gjort seg ensidig avhengig av inntektene fra eksport av naturressurser, faktisk har stagnert. Jeg vil ikke at vi skal bli et slikt samfunn. Det blir mer ensidig, mer sårbart, sentraliserende og, jeg vil si, et mer kulturfattig samfunn.

Alvorlig

Den avindustrialisering som vi nå ser alvorlige tegn til, må stoppes. Jeg erkjenner at det ikke finnes enkle, raske grep som over natta kan snu den negative utviklinga. Men bare det å få økt oppmerksomhet om utfordringen er viktig. Vi må finne tilbake til det gode fra 90-tallet. Nå seiler altfor mye sin egen sjø, og altfor mange sitter på hver sin tue og bare kjemper for sitt. Organisasjonene i arbeidslivet og myndighetene må i fellesskap stake ut en kurs for en mer konkurransekraftig industri, og industriens rammevilkår må i det kommende statsbudsjettet få langt større oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet i det siste.

Det største negative enkeltutslaget skyldes styrkingen av den norske krona de to siste åra, og særlig i år. Norsk industris konkurranseevne kan i år bli svekket med 10 prosent, hvorav endring i kronekursen står for det aller meste. Selv om dette også fører til relativt lavere importpriser, rammer det ganske sterkt eksportindustrien. Norske bedrifter får mindre betalt for varene sine.

Stabil

Slik usikkerhet og forverring kan ikke industrien leve med. Den norske krona har lang tradisjon for å være en stabil valuta, sjøl om mange andre faktorer i økonomien svinger. Derfor kan det ikke bare være lav prisvekst som blir det avgjørende målet for pengepolitikken. Hensynet til stabilitet i valutakursen må veie langt tyngre enn det dagens praktisering av pengepolitikken vektlegger, og mandatet Norges Bank har fått sier også at praktiseringen skal sikte mot stabilitet i valutakursen. Det haster med en slik justering av pengepolitikken. For hva skjer om sentralbanken enda en gang setter opp renta av hensyn til den langsiktige prisutvikling? Jo, det blir en ytterligere styrking av krona med den konsekvens at industriens konkurranseevne blir ytterligere svekket.

Jeg er overbevist om at det ikke er noen politikere på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, som vil ha en slik utvikling. Derfor håper jeg at Stortinget til høsten, sammen med partene i arbeidslivet, bidrar til å snu den negative utvikling. En presisering av mandatet for pengepolitikken vil være nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Budsjettet må ellers ha en innretning som styrker industriens rammevilkår og utviklingsmuligheter.