Norges historie

Norsk historie må skrives av norske historikere, men perspektivet kan sikkert utvides.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske historikere får kritikk for at de er for mye orientert mot det norske og enda verre: mot det lokale. Den høyt respekterte, Firenze-baserte svenske historikeren Bo Stråth, som skrev et oversiktsverk om norsk-svensk unionshistorie til 1905-jubileet for tre år siden, har på oppdrag fra Norges Forskningsråd gjort en analyse av norske historikeres produksjon, og finner den for provinsiell.

Dette vil nok våre historikere protestere mot. De vil med rette si: Hvem skal ta seg av norsk historie om ikke norske historikere? Svensker gjør det jo ikke lenger, og franske eller britiske har mer enn nok med sitt og sine tidligere koloniers fortid. Og hvem skal gå i kirkebøker og rettsbøker for å lage en framstilling av Modalens eller Ullensakers historie om ikke norske historikere?

Spørsmålene er retoriske og svarene gir seg selv. Men likevel er ikke Bo Stråth på jordet. For norske historikere kan gjerne anlegge et bredere perspektiv på sine framstillinger enn de gjør. De kunne lære av kollegene innenfor de andre samfunnsvitenskapene, som sosiologi og statsvitenskap, som ofte trekker linjer både sørover i Europa og over Atlanteren. Norske lokalhistorikere kunne selvfølgelig også gjennomføre mer sammenliknende gransking, ikke bare med andre lokalsamfunn i Norge, men også internasjonalt. Hvis Modalen er tema for en historikers gransking, kan hun jo se etter en tilsvarende kommune i en dal i Østerrike eller Sverige, og lete etter en historisk fellesnevner når det gjelder de store hamskifter i jordbruket, migrasjoner, industriutvikling, kommunalt servicenivå, kultur. Når en historiker i Volda studerer leseferdighetene til bønder på Vestlandet gjennom lister over arveoppgjør eller salgsoversikter fra auksjoner, kan han vel gjøre en sammenlikning med tilsvarende dokumenter i liknende distrikter i Tyskland eller Skottland? Og når en fiskerihistoriker undersøker når norske fiskere begynte å lytte til værmeldingen i stedet for gamle værtegn, så kan han sikkert finne tilsvarende utvikling i Portugal eller på Island. Våre historikere har gjennom åra beskjeftiget seg mye med 1814, og mye mer skal komme de neste åra fram mot 200-jubileet. Men da kan det vel også være en idé å gjøre sammenlikninger med den tilsvarende sosiale og politiske prosess i for eksempel USA, eller Frankrike eller noen av de andre europeiske landene som fikk tilsvarende konstitusjoner på den tida?

Dette er nok kontroversielt i historikerlauget. Men en slik tilnærming til historien ville også være bra for historiefaget i skolen. Det er en tendens mot det provinsielle både i undervisning og medier i vår tid. En sammenliknende tilnærming også fra faghistorikernes side, ville være et godt utgangspunkt for dem som skal formidle dette faget til den oppvoksende slekt.

Norske historikere, fra P.A. Munch til Francis Sejersted og Rune Slagstad har vært store bidragsytere til norsk sakprosa. De skal så visst ikke bebreides at de for det meste publiserer på norsk. Og jeg må si: Jeg savner ikke stadige sammenlikninger med andre land i deres framstillinger. Jeg tror imidlertid det er et større problem at finansieringssystemet er blitt slik at forskerne må hengi seg til prosjekter for bedrifter og institusjoner for å finansiere seg selv. Her blir ofte perspektivet veldig snevert og forskningen ikke så fri som den bør være. Det er en kritikk som kan returneres til nettopp Norges forskningsråd som spiller en rolle som premissleverandør i forskningspolitikken. Kan Bo Stråths rapport i første omgang brukes til å styrke den offentlige finansieringen av norsk historievitenskap, ville det være bra.