Alvoret i det norske engasjementet i Afghanistan er de siste dagene blitt synlig for alle. Norske styrker stasjonert nord i landet har deltatt i regelrette krigsoperasjoner og påført fienden tap av menneskeliv. Det skjer samtidig med at regjeringen i går orienterte Stortinget om at den ønsker å øke Norges styrkebidrag. Stabiliseringsstyrken i Meymaneh styrkes med 2-3 helikoptre og en infanterienhet på om lag 100 personell. Norge stiller dessuten til disposisjon en spesialstyrkeenhet på om lag 150 personell i Kabul-regionen fra våren 2008.

I sum gir dette større klarhet når det gjelder engasjementets alvorlighetsgrad og tidsperspektiv. Fra nå av kan ingen tvile på at dette er en krig som kommer til å bli langvarig, farlig og kostbar. Ingen politiker våger i dag å antyde hvor lang tid det vil ta før NATO har nådd sine mål i Afghanistan. Uvilligheten er enda større når det gjelder spørsmålet om målene i det hele tatt er realistiske. Begge deler er i seg selv urovekkende. Urolighetene i nabolandet Pakistan øker usikkerheten.

Ved siden av militær innsats bidrar Norge betydelig når det gjelder sivile oppgaver i Afghanistan. Bl.a. er det vesentlig framgang når det gjelder helse og utdanning. Samtidig er det ingen hemmelighet at regjeringen og statsapparatet er syltet ned i korrupsjon som springer ut av den enorme narkotikaproduksjonen i landet. Derfor har utenriksminister Jonas Gahr Støre helt rett når han sier at reformer i styresett og en effektiv kamp mot narkotika er avgjørende forutsetninger for å bringe fred og stabilitet til Afghanistan. Det er også oppgaver med meget høy vanskelighetsgrad.