Norges krig i Afghanistan

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alvoret i det norske engasjementet i Afghanistan er de siste dagene blitt synlig for alle. Norske styrker stasjonert nord i landet har deltatt i regelrette krigsoperasjoner og påført fienden tap av menneskeliv. Det skjer samtidig med at regjeringen i går orienterte Stortinget om at den ønsker å øke Norges styrkebidrag. Stabiliseringsstyrken i Meymaneh styrkes med 2-3 helikoptre og en infanterienhet på om lag 100 personell. Norge stiller dessuten til disposisjon en spesialstyrkeenhet på om lag 150 personell i Kabul-regionen fra våren 2008.

I sum gir dette større klarhet når det gjelder engasjementets alvorlighetsgrad og tidsperspektiv. Fra nå av kan ingen tvile på at dette er en krig som kommer til å bli langvarig, farlig og kostbar. Ingen politiker våger i dag å antyde hvor lang tid det vil ta før NATO har nådd sine mål i Afghanistan. Uvilligheten er enda større når det gjelder spørsmålet om målene i det hele tatt er realistiske. Begge deler er i seg selv urovekkende. Urolighetene i nabolandet Pakistan øker usikkerheten.

Ved siden av militær innsats bidrar Norge betydelig når det gjelder sivile oppgaver i Afghanistan. Bl.a. er det vesentlig framgang når det gjelder helse og utdanning. Samtidig er det ingen hemmelighet at regjeringen og statsapparatet er syltet ned i korrupsjon som springer ut av den enorme narkotikaproduksjonen i landet. Derfor har utenriksminister Jonas Gahr Støre helt rett når han sier at reformer i styresett og en effektiv kamp mot narkotika er avgjørende forutsetninger for å bringe fred og stabilitet til Afghanistan. Det er også oppgaver med meget høy vanskelighetsgrad.

Som medlem av NATO har Norge forpliktelser når det gjelder alliansens fellesoperasjoner. Vår egen sikkerhetsgaranti bygger på slik solidaritet. Problemet er at krigen i Afghanistan langt på vei handler om USAs stormaktspolitikk. Blir krigen langvarig kan dette male i stykker NATO.