Norges nye ansikt

Regjeringen anklages for å invitere horder av flyktninger til landet. Professor Sigurd Skirbekk skildrer befolkningseksplosjonen i u-landene og det voksende presset mot Europa her i avisa i går, og Aslam Ahsan ved Ressurssenteret for pakistanske barn hevder i VG at innvandrerstrømmen til Oslo må begrenses. Kveles vi av utlendinger i dette landet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Svaret er selvfølgelig nei. Men de siste dagenes mer eller mindre klart formulerte engstelse viser at det er nødvendig å skille skitt og kanel i debatten om nordmenn og utlendinger.

  • Den såkalte liberaliseringen av asylpolitikken er ikke annet enn en svak tilpasning til Høykommissærens krav og andre lands praksis. Med seks innvilgede asylsøknader i 1997, kan vi høyne kvoten med flere tusen prosent før noen nordmenn vil merke det. At det kommer noen asylsøkere fra et nytt område av den konfliktsonen som det tidligere Jugoslavia utgjør, er ikke til å undres over. Norge har tross alt prinsipielt forpliktet seg til å beskytte flyktninger. Men beskyttelsesbehovet blir vurdert strengt og individuelt. Økonomiske flyktninger får fremdeles ikke opphold, selv om grensen mellom dem og forfulgte i beste fall er flytende, i verste fall usynlig.
  • Den sannsynlige befolkningsveksten i Afrika og deler av Asia i løpet av de nærmeste 50 åra, vil ha store konsekvenser for Europa. Men samtidig minker og foreldes befolkningen i vår del av verden. Behovet for arbeidskraft kan på lang sikt neppe tilfredsstilles ved annet enn innvandring.
  • Etterkommerne av dem som i dagens Norge defineres som «fremmedkulturelle», vil være «nordmenn» om 50 år. I likhet med den øvrige verden, er også vårt land inne i voldsomme omstillinger, der drivkraften mer er økonomiens globalisering og teknologien enn invandringen. Ikke engang de så selvgode og engstelige nordmenn kan bevare sin nasjonalstat uberørt i den moderne verden.
  • Konfliktene omkring flyktningpolitikken er langt på vei betinget av nasjonalstatsprinsippet. Det finnes ikke lenger tomme områder lenger vest, dit overskuddsbefolkningen og eventyrere kan reise. Overalt møter man grenser og krav om språklige og kulturelle ferdigheter for å kunne overleve. Da støtes lett innvandrerne ut av storsamfunnet og inn i gettoer og subkulturer. Dette problemet er det Aslam Ahsan roper varsku overfor.
  • Paradoksalt nok er nordmenn stolte over at det ennå finnes steder i USA der man spiser lutefisk og feirer 17. mai, men fylles med redsel over at butikkskiltene er skrevet på urdu i områder av Oslo. Gettoen kan i beste fall virke som en sluse inn til storsamfunnet, i verste fall - og det er hva Ahsan advarer mot - kan den isolere barn og ungdom og skape sosiale tapere. Men innbyggerne i gettoen gjør ikke annet enn å overleve som best de kan. Det er opp til resten av befolkningen å gjøre livsvilkårene så gode at man ikke trenger å isolere seg.
  • Mange av dem som bor i Oslos «getto», gjør det motvillig. Men de får ikke andre boliger. Søkningen til norskkursene er større enn antall plasser, og satsingen på skolene og viljen til å tenke pedagogisk nytt for å skape en virkelig integrering, hindres av at man heller vil tro Norge er et homogent samfunn enn å se den moderne flerkulturelle virkelighet i øynene.
  • Ahsan ber om at andre områder i landet gjøres mer attraktive for innvandrerne. Satt på spissen betyr det at vi må forsere byutviklingen. Men det er å tale nordmenns hat mot byene midt imot. Mens nordmenn flest ser hovedstaden som en skitten gryte der det bare tar ti minutter å komme ut i naturen, er den for innvandrerne både samlingspunkt for mange fra samme sted, og et springbrett for å komme opp i samfunnet.
  • Dette gir en pekepinn om hva debatten egentlig dreier seg om: Flyktninger og innvandrere representerer modernitetens utfordring. Vel kan de komme fra mindre moderniserte områder i verden, men hos oss bidrar de til at byene blir storbyer, nasjonalstaten endres, og grensene mellom kulturene svekkes. Hvis det kan være noen trøst, er dette en utvikling som ikke skapes, men synliggjøres og stimuleres av innvandringen. Ikke engang hermetisk lukkede grenser kan stanse den, bare pervertere den og gjøre Norges nye ansikt til en hatsk grimase.