Norges statsbarn

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her forleden fikk jeg en fire-fargers brosjyre, trykt på tykt, glanset papir. Designen var slik et reklamebyrå sannsynligvis vil hevde den må være i en god markedsføring: store bilder av smilende ansikter, kortfattet tekst, et oversiktskart over Europa med piler som peker inn mot Oslo. En såkalt pins fulgte brosjyren. Det dreide seg om en invitasjon til et seminar førstkommende torsdag, i anledning åpningen av «Senter mot etnisk diskriminering», som ble opprettet av Kongen i statsråd i september i fjor, og som hører inn under Kommunal- og arbeidsdepartementet. Leder for senteret er hentet fra UDI. Pilene på kartet i brosjyren viser hvor foredragsholderne på seminaret kommer fra, eller «hvor vi henter inspirasjon fra», som overskriften forteller.

Og Bondevik-regjeringen fortjener vel ros for å ha opprettet et senter mot diskriminering? Men hvorfor det, når et slikt allerede eksisterer? Antirasistisk senter ble opprettet for over 20 år siden av Khalid Salimi og S. Anantakrishnan. Det er blitt et respektert dokumentasjonssenter for etnisk diskriminering; de ansatte driver rådgivning, kursvirksomhet; de har nærradiostasjon, tidsskrift, og senteret er høringsinstans for stat og kommune. Jeg er helt sikker på at det også hadde kunnet bidra med foredragsholdere til det kommende seminaret, men det er altså ikke derfra man «har hentet inspirasjon». I stedet har man funnet folk i utlandet og i en annen statlig institusjon: Utenriksdepartementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Intet stygt sagt om foredragsholdere eller dem som skal arbeide i det statlige senteret. De har sikkert både pågangsmot og arbeidslyst. Det er heller ikke slik at noen kan ha patent på en god idé, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at i alle fall regjeringsmedlemmene fra Kristelig Folkeparti burde ha trukket lærdom fra Bibelens parabel om den rike mannen som slakter den fattiges eneste lam.

Tar vi et skritt tilbake fra den ufine mangel på folkeskikk jeg aner bak opprettelsen av Senter mot etnisk diskriminering, oppdager vi at det er et utslag av politisk klestyveri: Jan P. Syse anklaget i sin tid Arbeiderpartiet for å ha stjålet Høyres klær mens partiet var ute og badet. Sentrumsregjeringen er i full gang med å iføre seg Arbeiderpartiets klesdrakt: Den baner veien for at staten skal bemektige seg den lille rest av et sivilt samfunn som finnes i Norge. Med opprettelsen av verdikommisjonen ville staten styre debatten i det offentlige rom. Nå skal den styre arbeidet mot diskriminering.

Men hvor langt hadde vi kommet i diskusjonen om etnisk diskriminering, dersom staten styrte debatten? Det er institusjoner som Antirasistisk senter som har påpekt at nordmenn ikke er så tolerante som vi helst vil tro, ikke politikere i ansvarlige posisjoner. De vil nødig fornærme sine velgere. Og hvordan kan vi være sikre på at et statlig finansiert senter vil ta utlendingens parti den dagen staten selv, eller lederens tidligere arbeidsgiver UDI, mistenkes for diskriminering?

Den russiske sosiologen Tatjana Zaslavskaja har karakterisert innbyggerne i det tidligere Sovjetunionen ikke som borgere, men som statsbarn. Livet igjennom var de avhengige av et eller annet departements velvilje, og skulle oppdras til å se staten som Den store velgjører. En slik oppdragelse trengs ikke i Norge. Her er det knapt noen som ser forskjell på stat og samfunn, og enda færre som synes å kunne mistenke Den norske stat for å ha interesser på tvers av borgernes.

Betraktet som symptom, peker brosjyren fra Senter mot etnisk diskriminering mot mer enn statsmaktens kvelertak på det sivile samfunn: Pinsen og det glansete papiret antyder en sammensmelting av stat og næringsliv som i siste instans risikerer å umyndiggjøre og passivisere det personlige, entusiastiske initiativ. Dette er også karakteristisk for dagens Norge, og skyldes vel så mye vårt forhold til næringslivet som til staten. Det kunne ikke falle noen inn å kreve at rikingene i det private næringsliv skulle avsette penger til fond som kom det sivile samfunn til gode. Tvert imot, den eneste som har gjort det, Jostein Gaarder, er for det første ingen typisk næringslivsrepresentant, for det andre er han blitt mobbet for sin miljøvernpris i mediene.

La gå at staten, som jo allerede har påtatt seg oppgaven som pengeinnkrever til offentlig virksomhet, også fordeler midlene til grupper i det sivile samfunn. Men for å unngå det som i Norge virkelig er et fremmedord, nemlig inhabilitet, må staten holde fingrene vekk fra styringen av de samme institusjonene. For, som det heter i et gammelt anarkistisk slagord: «Hvem skal beskytte oss mot våre beskyttere?» Kanskje et nytt statlig senter?