Norges to år i rådet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Ved nyttår forlater Norge FNs sikkerhetsråd etter en periode på to år. Det kan gå 25 år til neste gang det blir Norges tur. Norske myndigheter drev en intens valgkamp for å vinne denne plassen i rådet, og lyktes i en spennende avstemning der Italia overraskende hadde meldt seg som konkurrent. Det ble stilt store forventninger til det norske medlemskapet i Sikkerhetsrådet, og svært mye av Utenriksdepartementets ressurser har vært konsentrert om denne oppgaven de siste to åra.
  • Ved periodens slutt er det rimelig å vurdere om plassen i rådet ble en plattform som Norge kunne bruke til selvstendige, utenrikspolitiske markeringer. Svaret må bli nei. Norge har opptrådt lojalt og konstruktivt som et av de ti medlemmene i rådet som velges for to år av gangen, og som ikke har vetorett slik rådets fem faste medlemmer har. Det gir muligheter til bidrag i sakene som rådet behandler, men er ingen plattform for egenmarkeringer.
  • Utenriksminister Jan Petersen sier at Sikkerhetsrådet er et av de viktige organer i internasjonal politikk. Det har en egenverdi å være deltaker på denne arenaen, og det er særlig viktig for et lite utenforland som Norge. Formannskapet i rådet går på omgang mellom alle medlemmene, og vår tur kom i mars i år, midt under den siste krisen i forholdet mellom israelere og palestinere. FN-ambassaden og Utenriksdepartementet gjorde godt diplomatisk håndverk da rådet vedtok, med amerikansk tilslutning, at FNs mål er opprettelsen av en palestinsk stat.
  • Norske sikkerhetspolitiske forskere sier her i avisa at Norge fikk gjort lite ut av det toårige medlemskapet. De kommentarene er en direkte refleks av de urealistiske forventningene som ble skapt på forhånd. Vårt inntrykk er at det norske arbeidet i FNs sikkerhetsråd både var kompetent og konstruktivt innenfor de rammene som dette medlemskapet gir. I forhold til at Norge er et lite land, har innflytelsen trolig vært større enn vi realistisk kunne forvente, særlig i behandlingen av Midtøsten-spørsmålet.