Norges vei, og Sveriges

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1905 ble det utført et politisk storverk, både i Norge og i Sverige. Den behendighet som de to lands ledere den gangen utøvde, gjorde at de to unionspartnerne skilte lag uten at et eneste skudd ble løsnet. Unionsoppløsningen var en triumf for den fredelige kompromissviljen. 7. juni-erklæringen er et uttrykk for det norske ønsket om å gjennomføre det nasjonale frigjøringsverket. Men vi vet nå at den svenske kongefamilien med kronprins Gustav i spissen også den 7. juni var klar over at unionen var kommet til sin slutt. Det videre forløp utover sommeren og høsten, fram mot Karlstadforliket og kong Oscars endelige abdikasjon, bekreftet at det samme var tilfellet med det svenske politiske lederskap og det svenske folk.

Dette betyr ikke at det ikke var aktivister på begge sider som mente at både den norske nasjonale linjen og den svenske unionelle var verd både kuler og krutt. Men nettopp fordi den fredelige linjen seiret, er det også grunn til å feire 1905 som et jubileum, ikke bare som en markering, som er den offisielle betegnelse på arrangementene i år. En fredelig unionsoppløsning var og er en sjeldenhet. Men 1905 har hatt en tendens til å bli nedvurdert som nasjonalt frigjøringsverk fordi det som skjedde er kommet i skyggen av 1945 de siste tiår. Det har også vært en tendens til å bagatellisere den nasjonale kampen fram mot unionsoppløsningen. Det kan se ut som om det har vært viktigere å støtte nasjonal frigjøring ute i verden. Men i et demokratiperspektiv er 1905 langt viktigere enn mange av de nasjonale frigjøringene Norge har støtte både på Balkan og i Vietnam. Med 1905 ble parlamentarismen bekreftet som politisk system samtidig som folkesuvereniteten ble slått fast gjennom de nasjonale folkeavstemningene. Kvinnene markerte også sitt klare standpunkt i den omfattende underskriftsaksjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om 1905 var det norske folks eget verk, er det umulig å forstå det som skjedde uten i sammenheng med den europeiske stormaktspolitikken. Unionen ble i 1814 opprettet som et ledd i stormaktspillet. Det forente Skandinavia skulle være en garanti mot russiske framstøt mot Atlanterhavet og Nordsjøen. I 1905 lå Russland med brukket rygg etter krigen med Japan, tyskerne var blant annet opptatt i Nord-Afrika og britene hadde nettopp avsluttet boerkrigen. I denne situasjonen kunne de to landene skille lag uten at stormaktene så det som noe problem. I det hele tatt har Norge bare tidvis spilt noen rolle i det store europeiske bildet. Både 1940- 1945 og den etterfølgende kalde krigen viser at vi lett kan tape nasjonal selvstendighet når vi blir en del av de store maktenes interessekonflikter. Den norske fredslinjen i utenrikspolitikken, som har linjer tilbake til siste halvdel av 1800-tallet, må forstås i dette perspektivet.

Norge var nok et fattig land i 1905, men ikke så fattig som vi har likt å framstille det, og det ble frigjort mye energi etter at unionen ble oppløst. Det samme skjedde i Sverige. De to landenes utvikling i det 20. århundret er på mange måter likt. Der Norge lå foran i demokratisk utvikling, kom Sverige raskt etter. Ved hjelp av svensk kapital ble Norge utviklet til en moderne industristat, med Sverige godt foran i industrialiseringen helt fram mot slutten av det 20. århundret. Det la grunnlaget for de moderne velferdsstatene, drevet fram først av den liberale bevegelse i begge land og seinere av sosialdemokratiet gjennom sterke arbeiderbevegelser som raskt ble tilpasset og integrert i det bestående samfunn.

Ved hundreårsjubileet kan vi konstatere at de to land har utviklet den fredelige sameksistens så grunnleggende at farlige konflikter er utenkelige mellom dem. Sverige har rett nok valgt en ny union, mens Norge har valgt å stå utenfor EU. Men i den globale virkelighet som nå hersker både på det økonomisk og kulturelle området, bygges grensene stadig mer ned. Norge har beholdt et slags lillebrorkompleks, som har historiske forutsetninger. I dagens situasjon kan vi trygt slå fast at de to land representerer en likhet og likeverdighet både i økonomisk, sosial og kulturell henseende som er få naboland i verden forunt.

I 1905 ble det utført et politisk storverk, både i Norge og i Sverige. Den behendighet som de to lands ledere den gangen utøvde, gjorde at de to unionspartnerne skilte lag uten at et eneste skudd ble løsnet. Unionsoppløsningen var en triumf for den fredelige kompromissviljen. 7. juni-erklæringen er et uttrykk for det norske ønsket om å gjennomføre det nasjonale frigjøringsverket. Men vi vet nå at den svenske kongefamilien med kronprins Gustav i spissen også den 7. juni var klar over at unionen var kommet til sin slutt. Det videre forløp utover sommeren og høsten, fram mot Karlstadforliket og kong Oscars endelige abdikasjon, bekreftet at det samme var tilfellet med det svenske politiske lederskap og det svenske folk.

Dette betyr ikke at det ikke var aktivister på begge sider som mente at både den norske nasjonale linjen og den svenske unionelle var verd både kuler og krutt. Men nettopp fordi den fredelige linjen seiret, er det også grunn til å feire 1905 som et jubileum, ikke bare som en markering, som er den offisielle betegnelse på arrangementene i år. En fredelig unionsoppløsning var og er en sjeldenhet. Men 1905 har hatt en tendens til å bli nedvurdert som nasjonalt frigjøringsverk fordi det som skjedde er kommet i skyggen av 1945 de siste tiår. Det har også vært en tendens til å bagatellisere den nasjonale kampen fram mot unionsoppløsningen. Det kan se ut som om det har vært viktigere å støtte nasjonal frigjøring ute i verden. Men i et demokratiperspektiv er 1905 langt viktigere enn mange av de nasjonale frigjøringene Norge har støtte både på Balkan og i Vietnam. Med 1905 ble parlamentarismen bekreftet som politisk system samtidig som folkesuvereniteten ble slått fast gjennom de nasjonale folkeavstemningene. Kvinnene markerte også sitt klare standpunkt i den omfattende underskriftsaksjonen.

Selv om 1905 var det norske folks eget verk, er det umulig å forstå det som skjedde uten i sammenheng med den europeiske stormaktspolitikken. Unionen ble i 1814 opprettet som et ledd i stormaktspillet. Det forente Skandinavia skulle være en garanti mot russiske framstøt mot Atlanterhavet og Nordsjøen. I 1905 lå Russland med brukket rygg etter krigen med Japan, tyskerne var blant annet opptatt i Nord-Afrika og britene hadde nettopp avsluttet boerkrigen. I denne situasjonen kunne de to landene skille lag uten at stormaktene så det som noe problem. I det hele tatt har Norge bare tidvis spilt noen rolle i det store europeiske bildet. Både 1940- 1945 og den etterfølgende kalde krigen viser at vi lett kan tape nasjonal selvstendighet når vi blir en del av de store maktenes interessekonflikter. Den norske fredslinjen i utenrikspolitikken, som har linjer tilbake til siste halvdel av 1800-tallet, må forstås i dette perspektivet.

Norge var nok et fattig land i 1905, men ikke så fattig som vi har likt å framstille det, og det ble frigjort mye energi etter at unionen ble oppløst. Det samme skjedde i Sverige. De to landenes utvikling i det 20. århundret er på mange måter likt. Der Norge lå foran i demokratisk utvikling, kom Sverige raskt etter. Ved hjelp av svensk kapital ble Norge utviklet til en moderne industristat, med Sverige godt foran i industrialiseringen helt fram mot slutten av det 20. århundret. Det la grunnlaget for de moderne velferdsstatene, drevet fram først av den liberale bevegelse i begge land og seinere av sosialdemokratiet gjennom sterke arbeiderbevegelser som raskt ble tilpasset og integrert i det bestående samfunn.

Ved hundreårsjubileet kan vi konstatere at de to land har utviklet den fredelige sameksistens så grunnleggende at farlige konflikter er utenkelige mellom dem. Sverige har rett nok valgt en ny union, mens Norge har valgt å stå utenfor EU. Men i den globale virkelighet som nå hersker både på det økonomisk og kulturelle området, bygges grensene stadig mer ned. Norge har beholdt et slags lillebrorkompleks, som har historiske forutsetninger. I dagens situasjon kan vi trygt slå fast at de to land representerer en likhet og likeverdighet både i økonomisk, sosial og kulturell henseende som er få naboland i verden forunt.