Norsk apartheid?

Nå vil alle åpne for arbeidsinnvandring. Tenker de på sin syke mor, på bedriftens overskudd eller på verdien av «togetherness»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NHO VIL DET. Høyre vil det. Venstre vil det. KrF vil det. Sp vil vurdere det. Ap utreder det. LO er skeptisk. SV vil gjøre det ved loddtrekning. Frp vil ha jobben gjort, og ferdig med det. Selv Verdikommisjonen vil det. Hva vi snakker om? Arbeidsinnvandring. Vårt behov for tjenester og arbeidskraft er i ferd med å endre norsk innvandringspolitikk. Norge har i likhet med de vestlige industriland en rik, velutdannet og aldrende befolkning som ønsker tjenester over et vidt spekter. Ikke så mange av våre barn som beregnet ønsker å bli hjelpepleiere, sykepleiere, restaurantarbeidere, drosjesjåfører, trikkeførere, bygningsarbeidere, renholdere og filetarbeidere. Bedriftene vil gjerne ha fleksible arbeidstakere med ståpåvilje og evne til å ta et tak til en overkommelig pris. Vi klarer ikke å produsere barn nok til å fylle alles ønsker og behov. Vi må åpne våre grenser etter 25 års streng grensevakt. Norden er uttømt som arbeidskraftreserve når alle landene går så det suser. EØS-området blir også for smått når arbeidskraftreserven krymper også der. Europa forgubbes. NHO vil derfor åpne for arbeidsinnvandring, i første omgang fra EUs søkerland.

ETTER AT innvandringsstoppen ble innført i 1975, har vi stort sett bare tatt imot flyktninger og asylsøkere fra land utenfor EØS-området. De siste årene har personer med spesiell kompetanse fått innpass. Spesialistkravet er etter hvert blitt definert til å gjelde godkjent fagutdanning på nivå med videregående utdanning fra annet land. Men liberalt er ikke systemet. Hvert individ skal igjennom en lang byråkratisk øvelse som tar motet både fra arbeidssøkeren og bedriften som trenger ham. Nå varsler den erfarne portvakt, statssekretær Øystein Mæland i Justisdepartementet, at systemet skal bli enklere. Hans statssekretærutvalg, som representerer sju departementer, vil gjøre det enklere for næringslivet å rekruttere utenlandsk faglært arbeidskraft. Men utvalget vil jobbe en måned til før det presenterer sine forslag.

I MELLOMTIDA kan vi fundere over hvordan en slik arbeidsinnvandring kan skje uten at det vil skape et a- og b-lag i arbeidslivet, uten at det fører til sosial dumping, uten at det belaster vårt velferdssamfunn mer enn det gagner det. Den aldrende historiker Eric Hobsbawn mener å se konturene av et europeisk apartheidsystem. I sin siste bok, «The New Century», peker han på at den sterke etterspørselen etter arbeidskraft på den ene siden, og den restriktive innvandringspolitikken, skaper to slags samfunn i mange EU-land. Det oppstår et synlig skille mellom hvem som har høystatusjobber og lavstatusjobber, og hvem som har alle rettigheter og hvem som ikke har det.

Nå hevder både utlendingsmyndigheter, politikere og arbeidsgivere at faren for dette er mindre i Norge enn Hobsbawm måtte frykte. De som får arbeidstillatelse, vil være omfattet av både sykelønn og ledighetstrygd. Etter tre år med plettfri vandel kan de søke forlenget opphold og delta i lokalvalg. Etter sju år kan arbeidsinnvandreren søke statsborgerskap. NHO mener det er misforstått å tro at arbeidsinnvandrere vil belaste velferdssamfunnet. Snarere vil de være en forutsetning for at det kan opprettholdes. Uten verdiskaping, ingen velferd. Dessuten vil en større åpning for arbeidsinnvandring i Norge og i EU motvirke ulovlig innvandring og menneskesmugling. Innvandrere uten oppholds- og arbeidstillatelse har ingen rettigheter. De er prisgitt et svart arbeidsmarked, som igjen undergraver både samfunn og arbeidsplasser.

Å LA GÅ, DA, som Venstre nå foreslår. Ta imot 10000 arbeidstakere årlig fra områder utenfor EØS, slik at vi dekker vårt arbeidskraftbehov. Gi dem fulle sosiale rettigheter og la dem ta med familiene. NHO-direktør Olav Magnussen sier at arbeid er nøkkelen til all integrering. La oss håpe hans medlemsbedrifter deler hans oppfatning og gir den sårt trengte arbeidskraften gode og stabile arbeidsvilkår. Og en plan for kompetanseutvikling!