KULTURKAMP? Den spesifikke norskheten som Hustad priser, ivaretas vel i dag best av folk som nettopp Hadia Tajik. Det er innvandrerstudentene som er de nye bondestudentene. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
KULTURKAMP? Den spesifikke norskheten som Hustad priser, ivaretas vel i dag best av folk som nettopp Hadia Tajik. Det er innvandrerstudentene som er de nye bondestudentene. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Norsk friksjon

Frykten for å miste sin kultur er lett å forstå. Men er det ikke folk som Hadia Tajik som ivaretar den norskheten Jon Hustad priser?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De er et studium i kontraster. I det ene hjørnet: Kulturminister Hadia Tajik, ung, progressiv, fremadstormende, med et utseende fra andre himmelstrøk og et talemål fra det dypest skarrende hjørnet av kongeriket. I det andre: Jon Hustad, skribent, programleder og provokatør, med dype røtter i vestlandsjordsmonnet og et ønske om å bremse og bevare.

Det var et spørsmål til Tajik fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som utkrystalliserte kontrasten. Tybring-Gjedde ville vite hvordan Tajik definerte norsk kultur og hvordan hun ville verne den. Tajik repliserte med å peke på at kultur var i endring og at mye av det som tidligere var regnet for norsk kultur , nå anses som tilbakelagte stadier som ikke savnes. Onsdag skrev Hustad et innlegg i Aftenposten der han mente norsk kultur burde la seg både definere og beskytte, særlig mot påvirkning fra innvandrere fra andre kulturer.

Juleferiereturnerte kommentatorer, stappet med krumkaker men sulteforet på polemikk, kastet seg over de retoriske kjøttstykkene. Hustads innlegg rommer en følelse som er lett å forstå, et spørsmål som ikke lar seg besvare og en anbefaling som er vanskelig å etterkomme.

Følelsen er frykten for at en måte å leve på, en god måte å leve på, nært knyttet til egen identitet, er i ferd med å utvannes og gå i oppløsning, på grunn av naivt politisk lederskap. Det er en uro mange nok kjenner på. Globalisering og innvandring har brakt resten av verden tettere på nordmenn. Det er blitt lettere å sammenligne, å bli bevisst på gode sider ved det norske samfunnet og ønske å bevare dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hustads innlegg er et argument mot relativisme, for retten til å kunne si at et levesett og normsett er å foretrekke fremfor andre. Den retten opplever mange underlig nok som truet, selv om den er en grunnstein i moderne politisk debatt.

Men verdier og normer skifter uunngåelig med skiftende historiske forutsetninger. Når Hustad skal peke på det typisk norske, beskriver han en rakrygget, tillitsfull, økonomisk ansvarlig leve- og styremåte som er nært knyttet til de protestantiske, arbeidsomme idealer som har preget Norge gjennom flere hundreår.

Det er ingen gal beskrivelse. Men å legge skylden for forvitringen av disse idealene på innvandringen, er spuriøst. Først og fremst er det nok velstandsøkningen i Norge som har ført til endringer i forbruksmønsteret og suget etter opplevelser og adspredelser. De endrede levevilkårene har endret forventningene nordmenn har til livene sine.

Den spesifikke norskheten som Hustad priser, ivaretas vel i dag best av folk som nettopp Hadia Tajik. Det er innvandrerstudentene som er de nye bondestudentene. De jobber for å komme seg inn på høystatusstudier og sitter på lesesalen til himmelen utenfor er marineblå. Som bondestudentene har de en klassereise å vinne, et materielt bedre liv i sikte.

Spørsmålet som ikke lar seg besvare dreier seg om definisjonen av norsk kultur. Selv om de kulturelle særtrekkene åpenbart finnes, er de nær umulig å definere i detalj, fordi de til enhver tid har vært gjenstand for debatt og dragkamp.

Som borgere er det viktig å være klar over hvilke trekk ved samfunnet man ønsker å bevare og hvilke man ønsker å endre. Innsikt i norsk kunst- og kulturhistorie, i de store bevegelsene vi er en del av, kan nettopp bidra til bevissthet om at det ikke er gitt at samfunnet skulle bli som det er blitt, at både lover og normer er resultatet av kamper og prosesser som kunne fått andre utfall. Her har det offentlige en rolle å spille, det være seg i utformingen av skolens læreplaner eller i formidlingen av norsk kultur.

Men hensikten kan ikke være å preservere et status quo. Entydig, propagandistisk kunst for et bestemt ideologisk syn er sjelden den mest seiglivede. En grunn til at vi trenger mangfold i kulturlivet er at kunstnere og kulturarbeidere er med på å forskyve perspektivene våre, gi oss nye ideer, se bakover og fremover i tid, kaste lys over veien hit og hvilke stier som er mulige. Kunstnerne vi er mest kry av, Ibsen, Hamsun og Munch, laget verk fulle av friksjon, av tvil og motstand, i et spenningsfylt forhold til samfunnet de ble til i.

Kunsten kan gi innspill og korreks både til de konservative og de endringsivrige. Og den kan vise at andre levesett enn det mest velkjente kan ha noe for seg.