Norsk geriljaleder

Er Norge en fredsnasjon? I 1905 ville aktivister oppløse unionen med krig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«NORGE ER EN FREDSNASJON,» har statsminister Kjell Magne Bondevik proklamert, og nettopp det er vi blitt minnet om under 1905-jubileet. Fred er det norske nisjeproduktet i en ufredelig verden. Når man spør befolkningen, svarer et stort flertall at vi er en «fredsnasjon». De siste dagene er derfor det fredelige aspektet ved unionsoppløsningen framhevet som det helt spesielle ved det som skjedde. Bare få unioner ellers i verden er oppløst uten at det er falt skudd.

MEN VAR DET et politisk valg eller var det nær sagt forutbestemt å velge freden og ikke krigen i 1905? I dag vet vi at de svenske lederne inkludert kong Oscar ikke ville ha krig. I Norge er det sagt at kvinnene ville unionsbrudd med fred, mens mennene ville ha unionsbrudd om nødvendig ved krig. Det er altfor unyansert. Det var etablert en aktiv og omfattende fredstenkning i Norge i 1890-åra. Voldgift skulle løse konflikter. Men denne debatten foregikk parallelt med en betydelig opprustning fram mot unionsoppløsningen. Kvinner samlet inn penger til et panserskip, «Valkyrien». Dessuten er aktiviteten i det frivillige skyttervesenet stor. Det omfattet, ifølge ei bok som nylig er kommet ut om skytterbevegelsens grunnlegger Ola Five, 43 200 aktive skyttere, som var trent i å operere i små grupper som partisanliknende forband, såkalte «dødsgjenger». Rundt omkring i landet, og kanskje særlig i Fives eget fylke Nord-Trøndelag, var det stor aktivitet i de grensenære bygdene.

OLA FIVE var lærer og politiker på den ytterste venstre fløy i Venstre. Han hadde engasjert seg i skyttersaken allerede tidlig i 1870-åra. «Folkevæpningen» var Venstres hær da statsrådssaken begynte å stramme seg til i begynnelsen av 1880-åra. Boka, som er skrevet av Fives oldebarn Ane-Charlotte Five Aarset, forteller om en meget aktiv samfunnsborger, som var engasjert i alt radikalt, fra skolespørsmål til flaggsak, fra forsvar til unionspolitikk. I 1905 sto han klar som geriljaleder, omtrent som Jens Chr. Hauge skulle bli fire tiår seinere.

HVOR STOR var krigsfaren i 1905? På ytterste venstre fløy, i Venstre og Arbeiderpartiet, var de nasjonale følelsene sterke. De ville ikke godta Karlstadforliket i oktober, og regjeringen mobiliserte faktisk, antakelig for å komme dem i møte. Et liknende krigersk engasjement var det i Sverige, men der på høyre side og blant de militære. I Norge var Johan Castberg og godseier Wollert Konow blant de mest høyrøstede og kompromissløse. Krig ville være bedre enn den skamplett som forliket betydde, sa Castberg. Five var enig. I avisa Den 17de Mai ble det hevdet at det var nødvendig å gjøre nordmennene til et krigersk folk, og Johan Scharffenberg, en uredd motstandsmann under krigen i 1940- 45, lurte på om ikke nordmenn ville ha godt av en krig. Da forhandlingsresultatet forelå, hevdet Five at han «... har været syg av harme» over «... den jammerlige forfaldstid».

OM DISSE HADDE fått viljen sin i 1905, kunne det ha endt med en nasjonal katastrofe, hevder historikeren Øystein Sørensen. Det ville ha blitt en plett på vårt selvbilde som «fredsnasjon».