Norsk grunnforskning - en Askepott uten prins?

Svenskene forundret over dårlige nordmenn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kronikken er skrevet av Joel Glover og Guro Valen, professorer ved Institutt for medisinske basalfag, avdeling for fysiologi, Universitetet i Oslo

Norge blir betraktet av mange som rene eventyrland, hvor vi uhemmet velter oss i oljepenger og tilværelsen er problemfri. Utenlandske forskerkolleger tar det for gitt at Norge er nasjonen som har solid finansiering av grunnforskning, og sperrer opp øyene når de får høre hvilke vilkår norske forskere sliter med.

Ved hvert regjeringskifte sitter vi som Askepotter og håper på prinsen – men det virker ikke som han en gang har oppdaget skoen vi etterlot oss på trappen.

Regjeringen har nylig lagt frem forslag til neste års budsjett. Forskningspolitiske tiltak er foreslått, formodentlig som resultat av massiv kritikk rettet mot manglende oppfølging av intensjonene nedfelt i Soria Moria erklæringen når det gjelder utvikling av Norge som kunnskapsnasjon. Soria-Moria erklæringen ville blant annet

• øke bevilgningen til grunnforskning
• heve forskningsinnsatsen slik at Norge ligger på 3 prosent av BNP
• styrke forskerrekruttering og legge til rette for økt forskerutveksling med andre land
• satse bevisst på forskning innen de næringer der Norge har fortrinn og stort verdiskapingspotensiale

På tross av dette fikk forsknings- og utdanningsinstitusjoner et nå berømt og høyst ufortjent ”hvileskjær” i 2007, som har resultert i tøffe budsjettkutt, tapte forskerstillinger, og dårligere forskningsforhold. Målsettingen om at 3% av BNP skal brukes til forskningsfinansiering innen utgangen av 2010 har bortfalt. Nå er målsettingen at man håper å klare det innen 2020, men med usikkerhet og forbehold. Man prøver å rette opp på forskerrekrutteringssiden, men uten å sikre mellomstillinger som gjør det mulig å omsette stipendiater til førsteamanuenser og professorer.

Kanskje ingen andre områder rammes hardere av disse mislykkede målsetninger enn norsk grunnforskning. Biomedisinsk grunnforskning er den forskning som gjør at vi har utviklet vaksiner, røntgen diagnostikk, bruker fluor mot hull i tennene, for å nevne noen få eksempler. ”Translasjon” er et begrep som ofte brukes for å beskrive prosessen der kunnskap ervervet gjennom grunnforskning oversettes til anvendt forskning altså til å gjelde pasientbehandling. Men som alle vet, skal man oversette må man ha noe å oversette ifra. Uten grunnforskning og grunnforskere blir det ingenting å anvende på pasienter.


Biomedisinske grunnforskere følger utviklingen med uro, og varskurop har runget i kronikk- og annen form i årevis.

Vi arrangerte en demonstrasjon foran Stortinget torsdag 18. oktober, som avslutning på en aksjon der vi har syklet fra Stockholm til Oslo med hilsninger fra svenske forskningstopper som har undret seg over hvordan et så rikt land som Norge ikke klarer de samme målsetninger som Sverige, Danmark og Finland har klart.

Aksjonen fikk stor oppslutning fra ulike pasientorganisasjoner, som setter fingeren på det faktum at forskning er noe som tjener befolkningen og kan føre til framtidig behandling av nå ikke-behandlbare tilstander.

Den nyoppnevnte forskningsministeren Tora Aasland har etterlyst konkretisert forskningskritikk. Dette kom allerede på vår demonstrasjon i går. Vi har følgende konkrete forslag til tiltak som vi tror kan bidra til å løse problemet:

1) Postdoktorale stillinger trengs i tillegg til stipendiatstillinger!

Regjeringen har foreslått å opprette 350 nye stipendiatstillinger i neste års budsjett. Det nytter ikke å rekruttere nye forskere hvis det ikke finnes framtidige posisjoner for de nyrekrutterte. En postdoktoral stilling er et nødvendig mellomtrinn i videreutdanningen av unge forskere til å bli selvstendige forskningsgruppeledere. Flere postdoktorale stillinger trengs nå, for å skape muligheter for gode stipendiater som allerede har eller snart skal disputere – delvis mister vi allerede forskningstalenter fordi det ikke finnes postdoktorale stillinger nok, delvis trenger vi å forberede grunnen ved å sørge for å ha kvalifiserte medarbeidere for å dekke de mange universitetsstillinger som snart blir ledige ved norske universiteter pga naturlig avgang. Videre må stillinger bakkes opp med driftsmidler og styrking av infrastruktur – særskilt biomedisinsk forskning er dyrt, og uten ressurser til å gjøre eksperimenter kommer man ikke langt.

2) Øk stimulering for bidrag fra næringsliv og privatpersoner.

Mange andre land har betydelig høyere satser for skattefrie bidrag til grunnforskning enn Norge. Private donasjoner danner en bærebjelke for grunnforskning i for eksempel Sverige og USA. I andre land har man også aksept for å honorere slike bidrag med hedersbevisninger, som for eksempel utstilling av bidragsyterens navn i eller på forskningsbygg, sykehus og lignende. I Sverige har man for eksempel Wallenbergstiftelserna stiftet av Knut og Alice Wallenberg som årlig deler ut store beløp til svensk grunnforskning – tilsvarende fond eller stipender basert på navnet til donator kunne opprettes her.

3) Opprett en vitenskapelig rådgiver-stilling på regjeringsnivå.

I de fleste land som virkelig satser på forskning vet politikerne at de trenger ekspertrådgivning for å følge med og forstå den raske utviklingen som skjer innen moderne grunnforskning, og få råd om utforming av nasjonal satsing. Uten dette er det svært vanskelig å bedømme hvilke forskningsresultater som er viktige og pålitelige, og å identifisere hvilke implikasjoner ulike grunnforskningsmessige nyvinninger har. En vitenskapelig rådgiver vil også kunne gi Regjeringen og Stortinget uvurderlig innsikt i grunnforskningens premisser og metoder. Disse oppgaver krever en grunnforsker rekruttert fra et aktivt forskningsmiljø.

4) Skill klart mellom grunnforskning og anvendt forskning i budsjettprosesser.

Grunnforskning er en forutsetning for anvendt forskning. Både i budsjettforslag og rapporter om forskning brukes ofte sekkebegrepet ”forskning”, som ofte også omfatter industriforskning (direkte knyttet til industri, for eksempel reduksjon av infeksjoner i fiskeoppdrettsanlegg). Dette usynliggjør hvor mye (eller lite) som egentlig bevilges til grunnforskning per se. Allmennheten trenger grunnforskning for å forstå hvordan både naturen og mennesket fungerer. Pasienter trenger grunnforskning for å kunne se fram til nye behandlingsalternativer. Nasjonen trenger grunnforskning for å stimulere utvikling av ny teknologi og industri. Uten grunnforskning, ingen anvendt forskning!

5) Vårt eget forsøk på å forbedre strukturen i norsk grunnforskning:

Vi ønsker å opprette et privat fond øremerket til støtte for unge forskere i etableringsfasen, slik at de kan klare å få i gang konkurransedyktige forskningsgrupper til tross for lav eller moderat statlig støtte. Dette fondet skal med andre ord ikke styres av staten, men av forskere, og skal ikke tilknyttes bestemte forskningsprogram, men omfatte fri grunnforskning, der kvalitet, ikke forskningstema, er avgjørende.

Vi tror at både næringsliv og privatpersoner vil se verdien av å bidra til et slikt fond, særlig dersom et godt grunnlag for skattemessig stimulering er på plass.

Som Askepott har norsk grunnforskning måttet tåle kummerlige forhold i mange år. Denne årelange forsømmelsen begynner å bære bitre frukter. En nærstående krise har oppstått der en stor andel av forskerstanden snart går av med pensjon, uten at man har sikret tilfredsstillende økonomiske rammer som gir nye rekrutter muligheter til å etablere seg ikke bare med stillinger, men også med tilstrekkelige driftsmidler og apparater. Og klokken tikker.

Men her er det ikke snakk om hvor lenge man får være med på ballet – det gjelder om norsk grunnforskning har en fremtid i det hele tatt. Med den avgjørende betydning grunnforskning har for anvendt forskning og for utviklingen av kunnskapsbaserte næringer som kan bære samfunnet når naturresursene tar slutt, kan det også være snakk om Norges fremtid.

KRONIKKFORFATTER: Joel Glover er professor ved institutt for medisinske basalfag, avdeling for fysiologi, Universitetet i Oslo.
KRONIKKFORFATTER: Guro Valen er professor ved institutt for medisinske basalfag, avdeling for fysiologi, Universitetet i Oslo.