Norsk kapitalisme

Utfallet av kampen om makten i Orkla vil få stor betydning for hvordan kapitalisme på norsk kommer til å se ut. Overflatisk kan det se ut til at Christen Sveaas med sigaren er i røyken med mediene i ryggen. Men med sleggeromantiker Jens P. Heyerdahl er det lett å gjøre opp regning uten vert. Bare spør Leif Frode Onarheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Begge hovedaktørene er mediesky. Men for tiden raser Sveaas både i intervjuer og pr. e-post mot Heyerdahl. Orkla nøyer seg med å utstede børsmeldinger om at intet ukorrekt er skjedd i forbindelse med billigsalget av den mystiske aksjeposten som Rimi-Hagen og tobakks-Andresen ville kjøpe av svenske Skandia til 300 millioner mer enn en nederlandsk bank betalte. Heyerdahl snakker ikke når store ting er i spill. Men noen sier det er et problem at han ikke hører på andre enn seg selv.

Denne gangen handler det om Heyerdahls visjoner for Orkla, og dermed også om hans stilling som konsernleder i selskapet. Dagens Næringsliv skriver at Heyerdahl vil kjøpe opp danske Carlsberg i løpet av de neste fem årene. Det høres logisk ut. Det er i tråd med den filosofi Orkla-sjefen preker i rolige perioder mellom fusjoner og oppkjøp. Han bruker gjerne sammenligninger med gruvedrift og prosessindustri der markedsanalyser minst må ha et perspektiv på 25 år.

Jens P. Heyerdahl er dagens variant av den klassiske norske kapitalisten. Han sørger for at selskapet blir godt drevet. Så ekspanderer han. Heyerdahl overtok i Orkla Grube-aktiebolag da malmen var i ferd med å ta slutt på Løkken. Selskapet ble etterhvert kjøpt hjem til Norge fra svenske Wallenberg. Siden er det fusjonert opp til et digert konglomerat innen eiendom, finans, medier, ferdigmat, brus og øl. Det er sprikende virksomheter. Stadig oftere blir derfor Orkla utpekt som et drømmeprosjekt for børsraidere som kjøper opp og selger ut bitene til en samlet høyere pris. Det er blitt skrevet at en slik operasjon vil få fram såkalt underliggende verdier i Orkla på opp mot 20 milliarder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I markedet er det lenge blitt hvisket innenfor hørevidde av journalister i Dagens Næringsliv at noen kom til å slå til dersom ikke Heyerdahl selv tok initiativet til å konsolidere og fokusere Orkla. Det er her Christen Sveaas og hans følgesvenner kommer inn. Sveaas er en børsspekulant som henger sin milliardpengebinge på aksjer han mener er underpriset.

Den moderne spekulanten er et innslag i kapitalismen på norsk som blomstret opp under Willoch-regjeringens frislepp på åttitallet. Sveaas var en av dem som klarte seg gjennom krakk og krise. Han lykkes som oftest med sine klipp. Et unntak var da Trygve Hegnar solgte seg ut av Norwegian Cruise-line. Da tapte Sveaas rundt 60 millioner. Det har han råd til. Men Sveaas er verken interessert i cruisefart eller industriell øltapping. Han er ingen driver, men en flyktig eier på jakt etter en lønnsom handel. Sammenlignet med Sveaas er Kjell Inge Røkke både industriell og langsiktig. Kortisiktighet var årsaken til at bedriftsforsamlingen i Orkla nektet Sveaas en plass i styret og utløste sommerens finansbråk.

Sentralt i Heyerdahls filosofi står at selskapene skal drives i et tett interessefellesskap mellom de ansatte og bedriftens ledelse. Orklasjefen beskriver gjerne tillitsmannsapparatet som en del av bedriftens totale ledelse. Det ble kanskje i overkant da konsernsjefen som er LO-medlem, holdt 1. mai tale på Løkken Verk. Men Christen Sveaas har ikke noe som helst dokumentert forhold til at bedriftene han kjøper seg inn i, har ansatte arbeidstakere som har bidratt til de verdiene som raideren børser med.

Disse to former for kapitalisme konkurrerer nå om å dominere den norske modellen. Av mediedekningen og snakket i finanskrokene de siste ukene kan man sitte igjen med inntrykket av at Heyerdahls dager som suveren Orklasjef er talte. Det spås en snarlig ekstraordinær generalforsamling der Sveaas og hans flokk skal kaste Heyerdahl ut av konsernstyret, og deretter ut i en fallskjerm til 9 millioner kroner. Den spådommen er antakelig kortsiktig, for å si det sånn.