Norsk kapitalisme

Det nest beste for alle blir det beste i sum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bak permene på ei bok som neppe kommer til å nå de store opplagshøyder, gjemmer det seg noen av de beste analysene av den norske kapitalismen jeg har lest. «Tariffavtalen som formet Norge» forklarer annerledeslandet. Her har eiere og proletarer, arbeidsgivere og arbeidstakere, underkastet seg regimer for bedriftsdemokrati, lønnsdannelse og konflikthåndtering som har fungert i hundre år. Partene har på en måte blitt enige om at det nest beste for alle blir det beste i sum. Fortsatt gjelder hovedgrepene som ble nedfelt i den første verkstedsoverenskomsten i 1907. Den var forløperen for det vi kaller arbeidslivets grunnlov, Hovedavtalen, fra 1935. Men det er altså 100-årsmarkeringen av avtalen mellom Mekaniske verksteders landsforening og Norsk Jern- og metallarbeiderforbund, som er anledningen til at boka gis ut nå, i forbindelse med Fellesforbundets landsmøte som starter i helga.

De to som undertegner bokas forord, Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen og hans tidligere motpart Karl Nysterud, symboliserer gjennom god personkjemi det som har vært styrken i norsk arbeidsliv: samarbeid, ikke konflikt.

De har vært tariffjungelens Knoll og Tott i mange år og som regel funnet gode løsninger, til tross for sterke interessemotsetninger og skarp retorikk. Vi leser i boka at konfliktnivået i norsk arbeidsliv har vært lavt sammenliknet med de fleste andre land. Like fullt har streikeretten og muligheten til arbeidskamp vært viktige midler for å tvinge fram samarbeid og gode livsvilkår for folk flest. Det har bare ikke alltid vært nødvendig å bruke den. Det har holdt å hytte med neven. Over det hele har det hvilt en forståelse av betydningen av å stagge de ville horder og de grusomme utbyttere.

Francis Sejersted setter verkstedsoverenskomsten i 1907 inn i en politisk og historisk sammenheng. Alt i 1814 hadde vi fått politisk demokrati, som endelig kom på plass med kvinners stemmerett i 1913. I mellomtida hadde de folkevalgte menn kjempet igjennom parlamentarismen som regulerte forholdet mellom storting og regjering. Det som ikke var på plass for hundre år siden var det økonomiske demokratiet. Dette forsøkte arbeiderbevegelsen og fagforeningene å gjøre noe med ved å sette arbeidermakt mot eiermakt, skriver Sejersted. Overenskomsten fra 1907 var bare et første skritt på veien mot hovedavtalen i 1935. Den innebar at arbeidsgiverne måtte godta begrensninger i eiermakten. LO fikk garantert organisasjonsretten og en viss rett til medbestemmelse. Dermed oppsto det Sejersted kaller «den sosialdemokratiske orden». «Den bidro til arbeidsfred og et velfungerende industrisamfunn.»

Økonomiprofessor Kalle Moene mener «den nordiske modellen», som i mangt og mye bygger på verkstedsoverenskomsten fra 1907, er en slags forsikringskontrakt. Full sysselsetting forsikrer mot ledighet. Helse- og sosialpolitikken forsikrer mot inntektstap, fattige foreldre, uforskyldt nød, uheldige valg og karakterbrist. Nå truer middelklassen med å gjøre opprør mot denne kontrakten. De som mener å kjenne sin markedsverdi ønsker verken lønnslikhet eller kostbare fellesforsikringer mot viljessvakhet. Det kan han forstå, Moene, men føyer til: Det likner på bileierens krav om å få forsikringspremien tilbakebetalt fordi han ikke har kollidert.