Norsk nok

Kravet om integrering må også rettes mot oss selv. Når er en person norsk nok?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INTEGRERINGSPOLITIKKEN har vært mislykket, slås det fast etter de tragiske drapene i Moss. Men hvorfor tør ingen politikere si at integrering også krever noe av oss? Den siste uka har vi sett en debatt som med noen få unntak har vært preget av en lite lekker konkurranse om å være mest mulig mot drap. Det er et dårlig utgangspunkt for en viktig debatt. Det er ikke annet å vente av Frp's Per Sandberg, men hans primitive beskyldninger om at flertallet av norske politikere egentlig er personlig ansvarlig for drapene, har utrolig nok fått mange av dem til å løpe over på Frp's banehalvdel.

DET ER KNAPT noen som våger å ytre seg om innvandring uten først å slå fast at man er mot kriminalitet enten det er æresdrap eller dørvaktdrap, av frykt for å bli beskyldt for å akseptere det uakseptable. Når justisminister Odd Einar Dørum gjør det til et hovedpoeng at han ikke vil godta en kultur «som herjer» med kvinnene eller at «kunnskapsløse imamer er en pest og en plage», må det være frykten for å virke for soft som driver ham. For øvrig mener jeg at korrupte og inkompetente politikere er en ulykke. Er det noen som ikke er enig i det?

DET ER IKKE vanskelig å se at integreringspolitikken ikke har vært vellykket, men den har vært like mislykket overfor nordmenn flest som den har vært overfor dem som har kommet hit med en annen bakgrunn enn oss. En undersøkelse som ble gjengitt i Dagbladet for noen dager siden, viser at godt kvalifiserte innvandrere som både kan norsk og et fag, holdes utenfor eller nede i arbeidsmarkedet. Det er ikke sterkere krav til disse om integrering som vil løse dette. Men krav til nordmenn om å akseptere annerledeshet, vil kanskje hjelpe. For en stund siden ble en somalisk mann intervjuet på TV2. - Jeg snakker norsk og jeg har jobb, hva mer krever dere? spurte han. Og det er jo nettopp det som er nøkkelspørsmålet.

NÅR DET SNAKKES om at det må stilles knallharde krav til integrering, er det i seg selv en motsigelse. For integrering betyr at det også skal være fint å være norsk muslim eller sikh. Og at vi aksepterer dette som en del av det norske samfunn. Men integrering betyr selvsagt også krav om at norsk lov følges og forstås, og at vi i humanismens navn lar oss inspirere av Shabana Rehman til å bekjempe ufrihet og religiøs tvang. Problemet er at vi retter ansvaret for alle problemene bort fra oss selv og krever assimilering og ikke integrering. Når enhver forbrytelse utført av en mørkhudet blir gjort til et innvandringsspørsmål på grunn av hudfarge og religion uavhengig av individets bakgrunn, er det et hinder for integrering og for et tolerant samfunn. Det er voldstendenser og hyppigere bruk av våpen i enkelte innvandrermiljøer, og det er kulturtrekk som skal og må bekjempes. Men er det overhodet mulig for en mørkhudet forbryter å bli sett på som forbryter og ikke innvandrer i Norge i dag?

VI HAR VÆRT for rause, sa Ap's talskvinne Signe Øye rett etter drapene i Moss. - Vi har latt det gå for langt. Nå er det nok, sa Sp-leder Odd Roger Enoksen. Han ville ta fra folk statsborgerskapet og sende forbrytere ut dersom de heter Ali eller Mohammad. Og Dørum, som tidligere hovedopponent til Carl I. Hagen, bruker uttrykk som at innvandring er «import av vold». Slik har dessverre politikken blitt under Carl I. Hagens ledelse. For det er det det dreier seg om. Det er Hagen som dirigerer og de andre spiller med av frykt for at Frp skal vokse seg enda større med fremmedfrykt som næring.

FOR NOEN ÅR SIDEN ble det gitt ut ei bok med tittelen «Den norske væremåten» som ble redigert av sosialantropologen Arne Martin Klausen. Han hadde bl.a. invitert antropologer med bakgrunn utenfor Norge til å skrive om oss. Et klart trekk som ble pekt på, var at nordmenn er uhyre selvbevisste - nesten arrogante. Vi er verdensmestrer i å mene at vår væremåte burde være en modell for resten av verden. Når det er utgangspunktet, vil det ta tid å endre holdninger. Og det vil ta tid å integrere flyktninger og innvandrere i det norske samfunnet. For integrering dreier seg om at våre holdninger må endres før en nordmann som tror på Allah, er mørk i huden og hater å gå på ski, er norsk nok. Foreløpig lever vi i for stor grad etter den norske varianten av toleranse som Ole Paus definerte i sangen «Alt var bedre under krigen»: Folk får være som de er, bare de ikke er det her.