Norsk rasehygiene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Mellom 1934 og 1969 ble 400 unge nordmenn kastrert, ifølge forsker Per Haave. Ni av ti var menn, som fikk testiklene fjernet. Kvinnene fikk eggstokkene operert bort. Hensikten var, i tillegg til å gjøre dem sterile, å ta bort kjønnsdriften. Overgrepene skjedde på utviklingshemmede, sinnslidende, homofile og epileptikere. Langt flere ble i samme periode «bare» sterilisert.
  • Haave har tidligere lagt fram en rapport om sterilisering og kastrering av tatere, som foregikk helt til 1977. Overgrepene var ikke så mange som tidligere antatt, uten at det skal være noen trøst. Det faktum som den norske offentlighet og norske myndigheter må ta inn over seg, er at de ikke ble utført av perifere personer i det norske samfunnet, eller ut fra en eller annen skrudd idé. De var ledd i landets moderniseringsprosess og i utviklingen av velferdsstaten.
  • Norges første professor i psykiatri, Ragnar Vold, skrev i 1914: «Det er racehygienens maal at fremme sunde høiverdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning.» Han var en av arkitektene bak steriliseringsloven, som i 1934 ble vedtatt av Stortinget mot én stemme, og først avskaffet i 1977. «Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som et ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid,» skrev Karl Evang i 30-åra. Han var helsedirektør fram til 1972.
  • Overgrepene ble sett som vitenskapelig begrunnet for å fremme det moderne, rasjonelle samfunn, en velferdsstat der avvikere ikke tåles. Denne arv er det vi må innse og ta ansvaret for. I Sverige er det foreslått at de som ble tvangssterilisert før 1975, skal få økonomisk erstatning. Et tilsvarende forslag er ikke fremmet i Norge. Men like viktig er det å bringe disse mørke flekkene opp i dagen. Der har Haave gjort et viktig grunnarbeid.