Norsk selverkjennelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen la i går fram Stortingsmelding om erstatningsordning for krigsbarn, romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener. Den direkte foranledningen er en regjeringsbeslutning fra 19. mai i fjor. Men stortingsmeldingens historie er atskillig lengre, og gårsdagens presentasjon representerer en milepæl, ikke bare i det offisielle Norges holdning til de utstøtte gruppene meldingen omhandler, men i forholdet til den nasjonale historien.

Dersom ikke en nasjon er blitt tvunget til det gjennom nederlag i krig eller andre katastrofer, har det tradisjonelt sittet langt inne å vedgå at feil eller overgrep er begått i nasjonens eget navn - i alle fall når de er av forholdsvis ny dato. I løpet av de siste ti- femten åra er denne tendensen imidlertid etter hvert snudd. Det norske storsamfunnet har vedgått at fornorskingspolitikken overfor samene var et katastrofalt feilgrep. Tvangssterilisering og andre overgrep mot taterne er også langsomt blitt erkjent som forbrytelser, ikke minst takket være ildsjelers kamp for å gjøre deres historie kjent. Og i 2000 fikk de barna som ble født under krigen med norsk mor og tysk far, endelig en unnskyldning fra statsministerens nyttårstale.

Det er i lys av denne prosessen vi må se stortingsmeldingen som regjeringen la fram i går. Riktignok glimrer en annen gruppe med sitt fravær, nemlig barn av norske nazister under krigen, men under pressekonferansen åpnet justisminister Odd Einar Dørum for at regjeringen vil komme tilbake til dem. Både representanter for krigsbarna og SVs Karin Andersen reagerte også på at erstatningsbeløpene til krigsbarna er for små: 20 000 i saker der det ikke kan føres bevis, og maksimum 200 000 når overgrepene blir bevist. For samer og kvener som har tapt skolegang, er erstatningene satt mellom 50 000 og 100 000 kroner. Også tatere og medlemmer av romanifolket vil få erstatning innen rammene av en tilpasset billighetserstatning.

Et ødelagt liv kan ikke måles i penger. Det faktumet svekker ikke den beske bismaken av at regjeringen både er gjerrig og lite raus når det kommer til pengebeløp. Likevel skal vi hilse meldingen med glede. Den er tross alt et bevis på vilje til å vedgå egne overgrep ennå mens ofrene lever, og derved til å løfte den nasjonale historien ned fra festtalene og inn i selverkjennelsens område: Alle, også nordmenn, kan kollektivt begå onde handlinger. Og handlingene blir ikke gode selv om de var akseptert i samtida.