Norsk standard

Anniken Huitfeldt har den svømmedyktighet som Manuela Ramin Osmundsen ikke hadde, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med Anniken Huitfeldt fikk regjeringen en statsråd som er tilskåret etter norsk standard: Hun har vært politisk aktiv siden barndommen, har gått gradene helt til topps i AUF og partiets kvinnebevegelse, og sto på venteliste til hun ble nominert og valgt til Stortinget i 2005. I henne har Jens Stoltenberg fått en statsråd som er svømmedyktig fra første tak.

Slik var det ikke med hennes forgjenger Manuela Ramin Osmundsen. Men kunne den politiske drukningsdøden ha vært unngått? Om dette pågår det for tida en livlig debatt. Jeg spør for eksempel hva statsministeren gjorde og hva han kunne for å hjelpe sin utsatte statsråd?

Jens Stoltenberg la stor prestisje i å få en minister som kunne representere det mangfoldige Norge i mangfoldighetsåret. Han fant Manuela Ramin Osmundsen, en velutdannet og velintegrert fransk dame med umiskjennelige karibisk bakgrunn. I mange henseender var hun vel trenet for lederskap i den norske forvaltning og antakelig også for det regjeringsoppdrag hun fikk. Men hun hadde svake punkter. Hun hadde ikke som Stoltenberg og Huitfeldt gått gradene i politikken som allerede, på godt og ondt, har utviklet en politisk klasse her i landet. Og selv om hun hadde vært leder i en rekke institusjoner i utkanten av forvaltningen, var hun ikke topptrimmet for en politisk jobb slik de fleste statsråder er i våre dager.

Ramin Osmundsen hadde også det handikap som hører til når man som voksen har lært seg et fremmed språk. Hadde hun en sikker sans for de finere nyansene i det norske politikerspråket? Politikk består jo i å bedrive ord på et spesielt presisjonsnivå. Hun hadde nok også vært igjennom mediepress tidligere, men hadde hun den trening som kreves for å motstå stormen, når natta går med til å svette seg gjennom hva som kommer i morgen tidlig, når du begynner å tvile på om du har noen venner lenger fordi du fornemmer at det før hver avisutgivelse og TV- og radioutsendelse er noen som tipser om hva tvilsomt du har gjort, og når følelsene lammer deg og når du opplever at den personen du leser om i avisen, ikke er deg?

Det er da du har grunn til å spørre: Hvor er han som bad deg om å ta jobben? Hvor er i det hele tatt statsministeren i det norske system når en statsrådskollega har behov for ei hand å holde i? Kom Stoltenberg da de første antydningene dukket opp om at det kunne være et personlig kokkelimonke mellom Ramin Osmundsen og det nye barneombudet hun utnevnte, og det ble reist spørsmål om hun fortalte hele sannheten om forholdet? Med hans lange liv som politiker burde han jo skjønt at tida var inne til å hjelpe henne til å komme på offensiven og si: Ja, jeg kjenner kandidaten, men det er ikke snakk om et inhabilitetsforhold. Da kunne Jens ha støtte henne og sagt at jo, i norsk politikk er det mange som kjenner hverandre, en gang var det til og med avgjørende for Arbeiderbevegelsen å plassere selv nære venner i forvaltningen da de ville erstatte det borgerlige embetsverket med noen de stolte på.

Kort sagt: Har ikke en statsminister et ansvar overfor en uerfaren person han har tatt inn i sitt team? Spesielt syns jeg det må være slik når det er snakk om en symboltung statsrådsutnevnelse som i dette tilfellet. Rett nok må den som kalles til kongens rådsbord være svømmedyktig, men om det kan reises tvil om detaljer i de ferdighetene, må det også være statsministerens oppgave å sørge for en hånd under haka når bølgehøyden stiger.

Førti år i nærheten av den politiske arena har lært meg at det knapt er noe samfunnsområde der personalbehandlingen er så primitiv som der. Jeg har sett ulykkelige politikere gå i hundene mellom flasker med sprit og esker med piller uten å få hjelp. Jeg vet også at statsministrers hverdag er slik at det ikke er mye plass for omsorg. Politikk handler jo om større ting enn den enkelte statsråd. Men ikke minst i startfasen, og særlig når en statsråd trer inn i et ferdigbygd team, burde det være et hjelpeapparat rede når vannet blir for dypt for den nye statsråden.

Statsminister Stoltenberg kan trygt skyve Anniken Huitfeldt fra land. Hun vil nok flyte uten statsministerens bistand. Men hvis det mer og mer blir slik at bare de som tilhører den politiske klasse _ de som holder Anniken Huitfeldts standard som politikere _ kan bli statsråder, vil det ta lang tid før norske regjeringer avbilder det kulturelle og etniske mangfold som mangfoldsåret skal rette oppmerksomheten mot.