Norsk standard

Oljebaroner holder seg med slaver hjemme og ute, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I starten av den politiske thrilleren «Syriana», som handler om korrupte oljestater, amerikansk Midtøsten-politikk og terrorisme, ser vi pakistanske gjestearbeidere stuet sammen i brakker i et fiktivt oljeland som kan minne om Saudi-Arabia. Når et nytt selskap overtar utvinningskontrakten til oljefeltet hvor de jobber, får pakistanerne beskjed om at arbeidsvisaene deres er kansellert, og at de bare må pakke sammen og forlate landet. I frustrasjon over den umenneskelige og kyniske behandlingen, kommer unge Wasim i klørne på fundamentalister og ender som selvmordsbomber. Det er tross alt en film.

Oljestatene i Midtøsten har i årtier vært beryktet for sin hensynsløse behandling av gjestearbeidere fra land som Pakistan og Filippinene. Rettsløse utlendinger på slavekontrakter holder hjulene i gang. De bygger, vasker og passer barn for det lokale herrefolket, som lever i ufattelig luksus. Høres kjent ut?

Denne uka ble det enda en gang avslørt at nordmenn utnytter utenlandsk arbeidskraft på det groveste. Denne gangen handlet det om bosniere som pusset opp et hotell for Choice-gruppen i Oslo sentrum. Økokrims og Arbeidstilsynets razzia avdekket luselønn på mellom 20 og 30 kroner timen. De siktede utbyggerfirmaene hadde attpåtil frekkhetens nådegave. Det ulovlige arbeidet foregikk rett over gata for Oslo Bygningsarbeiderforbund, som fattet mistanke og varslet politiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Choice-eier Petter Stordalen kjente sin besøkelsestid, kastet seg i bilen og tok et oppgjør med sine leverandører for åpen mikrofon på hotelltrappa. Sosial dumping er like ille som giftdumping og enda verre for merkevaren. På sine hjemmesider skryter nemlig Choice av at Ansgar Hotell skal bli Oslos nyeste og kuleste hotell med et banebrytende konsept. Økologisk, selvfølgelig. Utbytting av arbeidskraft passer ikke inn i det miljøriktige bildet.

Men om Stordalen protesterte for all verden denne uka, skrev han i en kommentar på E24 et par år tidligere om arbeidsinnvandrere:«I stedet for å stenge grensene med lover og tariffer, burde vi åpnet dørene på vidt gap, tatt dem imot med åpne armer, gitt dem varme vafler, kost og losji. Som på et Clarion Collection-hotell.»

Hvorfor ikke knapper og glansbilder? Det er selvfølgelig enklere med vafler enn med lover. Billigere er det også. Vi får håpe de polske arbeiderne på hyttefeltet i Hallingdal også ble servert vafler, for de hadde knapt hatt råd til å betale for dem med en timelønn på 18 kroner timen. Til gjengjeld jobbet de døgnet rundt og klatret på tak uten sikkerhetsnett. Vafler ble neppe servert på brakkene i Tønsberg, hvor polske arbeidere var stablet med spett hos entreprenøren med kommunalt klippekort, men kanskje vanker det et og annet vaffelhjerte til polakken som maler hvite villaer svart til 50 kroner timen, servert av den filippinske aupairen. Høres kjent ut?

Det var et lite kommentert paradoks at razziaen i Møllergata like bak regjeringskvartalet skjedde samme uke Telenor var i ilden for kriminelt dårlige arbeidsforhold hos en underleverandør i Bangladesh. Relativt sett var betalingen i et av verdens fattigste land nesten på nivå med hva noen byr polakker og andre gjestearbeidere i et av verdens rikeste. Styreleder Harald Norvik var forbausende kompromissløs: Selvsagt skulle Telenor holde norsk standard også i underutviklete land.

Norvik kommer fra oljeindustrien og vet bedre enn mange at når den ideale fordring møter virkeligheten, blir den markedstilpasset. Han har konkurrert med selskaper fra land som Syriana og operert i enda mer korrupte regimer. Ingen i Telenor vil si det direkte når selskapet er under kryssild fra eiere og publikum, men det kan leses mellom linjene og høres når kameraene er av. Norsk standard er ikke mulig.

Disse landene ligger 40-50 år bak oss, og arbeiderne er så fattige at de selger vernesko og hjelmer, hvis de får dem utlevert. Og dette med barnearbeid, dro ikke norske tenåringer til sjøs før i tida, kanskje?

Tross alt bidrar man til landenes økonomi, til industrialisering. Det siste er riktig og viktig. Norviks kompromissløshet lover heldigvis at man også kan bidra med noe mer.

Telenors skjebne er preget av det statlige eierskap og nordmenns gode selvbilde. Svenske Ericsson slapp derimot unna med en skramme. Svenskene trakk på skuldrene. De er dårlig vant ettersom svensk eksportindustri har kuttet hjørner lengre enn den norske. Men hadde vi noen grunn til å bli så sjokkert over at et norsk selskap senker standarden i utlandet? Hva er egentlig norsk standard? Begynner den å likne Syrianas?

Polakkene som gikk i 1. mai-tog i år i protest mot slavekontrakter og utnytting har uansett et annet svar på det enn nordmenn flest.