Norsk væremåte

De spiller politisk svarteper i saken om gasskraften. Statsministeren anklager Jens Stoltenberg for å være på regjeringsjakt. Han oppfatter også på sin side det å være på regjeringsjakt nå som kritikkverdig, og benekter indignert. «Uverdig,» freste han om Bondeviks påstand. Dette handler om maktas væremåte, om dens skikk og bruk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den norske kodeks er det bare av og til lov å ha ambisjoner om makt og posisjon. Det beste er å bli bedt, gjerne tre ganger, før man sterkt nødet setter seg til bords. Fra gammelt av sto en stol ved kjøkkendøra. På den skulle besøkende sitte og vente på gjentatt invitasjon om å trekke borttil. Skikken er bakt inn i historien om han som klarte å holde seg i skinnet helt til matmor sto med grøtfatet ved bordenden, men som da rakte fram tallerkenen og utbrøt: «Sara, det hasta'kje me még.»

  • I norsk politikk lever tildekkingskulturen side om side med politikkens grunnidé som er å strebe etter makten. Einar Gerhardsen var alle tiders læremester i denne balansekunsten. Han fikk sin bruk av makta til å framstå som om han var blitt nødet mye mer enn tre ganger. I Oslo Arbeiderparti har Svein Larsen i vinter lansert seg selv som lederkandidat, og fått motbør for å være framfus. En skikkelig kandidat skal kalles av valgkomiteen og, slik Trygve Bratteli gjorde til sitt mantra, uselvisk ta på seg de oppgaver han blir pålagt. I USA driver John McCain en valgkamp som ikke er velsignet av lederskapet i partiet han ønsker å bli nominert av. Men der synes både velgere og medier at det er flott, og at kandidaten viser den rette innstillingen.
  • Høsten 1998 ble akkurat denne siden av den norske væremåten brukt av en annen politisk kunstner. Da lot Anne Enger Lahnstein meget effektivt som om hun var dypt indignert over Thorbjørn Jaglands vilje til å samarbeide med Høyre om et statsbudsjett. Indignasjonen uttrykte hun ved å si at Jagland var på «regjeringsjakt», og at hun derfor kunne nulle alle Senterpartiets løfter om å avstå fra samarbeid med Fremskrittspartiet. Hun åpnet for et svært høyrevridd budsjettkompromiss, og la skylda for helomvendingen på Jagland.
  • Men det ble en politisk suksess, og siden har det vært særlig kritikkverdig å være på regjeringsjakt mot Bondevik. Johan J. Jakobsen har ved siden av statsministeren vært blant de flittigste til å benytte seg av dette. At den politiske tildekkingskulturen står så sterkt i denne stortingsperioden, henger naturligvis sammen med sammensetningen av Stortinget etter valget i 1997, som er slik at ethvert regjeringsalternativ må samarbeide over sentrum for å få flertall. Trusselen som ligger bak anklagen om «regjeringsjakt» er at de som felles under jakta, ikke vil samarbeide med jegeren etterpå.
  • Seinest i går morges forsikret Stoltenberg i en kommentar til Dagbladet og NRKs meningsmåling om gasskraftsaken, at han ikke hadde noen planer om å felle regjeringen. Regjeringens skjebne avgjøres av statsministeren, sa han og forsikret igjen at han ikke vil stille mistillitsforslag. Det er en nokså ekstrem etterlevelse av den norske væremåten. Stoltenberg kunne i stedet sagt at selvsagt vil han ta over regjeringsmakten straks det blir mulig, siden makt til enhver tid er Arbeiderpartiets mål, slik det også er for alle andre politiske partier. I stedet krever dagens skikk og bruk at det brukes omskrivninger. Når Stoltenberg skal uttrykke partiets ambisjon om makt, må han si at Arbeiderpartiet til enhver tid «må være klar til å ta ansvar». Det skal kalles, makta kan ikke bare gripes.
  • I fjor høst la Høyre fram en rekke brosjyrer i et svart sørgeomslag på den hippe kaffebaren XO. Der talte høyreleder Jan Petersen varmt om tilværelsen i opposisjon hvorfra han hadde store planer om «å levere sine velgere» mye god høyrepolitikk. For et noenlunde finstemt politisk øre lyder enhver hyllest til vandringen i opposisjon, som normalt er selve definisjonen på fravær av makt, skjærende falskt.
  • Muligens hadde det stimulert interessen for politikk om Stoltenberg rett ut kunne sagt at han ønsker å ta over for Bondevik, ikke bare at Arbeiderpartiet arbeider for et resultat ved valget i 2001 som gir grunnlag for mer stabile konstellasjoner.

halvor.elvik@dagbladet.no