Norske avvikere

Hvis du leser denne avisa i påskefjellet, tilhører du en minoritet her i landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er med påskeferien som med værmeldingen; selv om det er gråvær i store deler av landet, meldes det sol hvis den skinner på de rette menneskene. Helst noen som befinner seg midt i Oslo-gryta, eller akkurat nå, på Geilo eller i Hemsedal.Skal vi tro den årlige rituelle medieomtalen av påskeferien, befinner de fleste nordmenn seg for tiden i hytteveggen med appelsin og krimbok. Hvis de ikke har tjuvstartet på sommeren i Syden et sted. Det er en så innpodet sannhet i skinasjonen at avisene hvert år også faller i staver over dette unorske fenomenet, bypåske, gjerne representert ved noen hippe urbanister født med asfalt under beina og latte i hånda. De går fra kafe til klisje i beskrivelsen av norske avvikere som har adoptert kontinentale vaner og forkastet arven fra Morgedal. Uten kart og kompass er de så åpenbart på viddene, men ikke på vidda, hvor rotekte nordmenn tilbringer påskeferien.

Men slik er det ikke, og slik har det heller aldri vært. De fleste nordmenn reiser ikke bort i påsken. Til tross for at Dagsrevyens minutiøse dekning av påskeutfarten får riksveiene til å ligne en gigantisk parkeringsplass, er bypåske snarere normen enn avviket. Det er Tordenskjolds soldater som marsjerer til fjells hvert år, mens menigmann holder fortet hjemme. Bare 15 prosent av oss reiser på påskeferie - men ganske riktig, andelen er betydelig større blant folk bosatt i nærheten av Marienlyst og Akersgata, hvorfra løypemeldingene sendes ut og blir akkompagnert av «På ski, på ski, i vintereventyret».Det forjettete påskefjellet er en fiksjon. Men som symbolladet myte er det seiglivet og identitetsskapende. Det tegner bildet av norske frisksportere som søker seg ut i naturen og bort fra storbyen straks anledningen byr seg. Journalister i alle aviser skriver petiter om hvor rare nordmenn er som løper etter vinteren når våren dukker opp i lavere strøk. Jommen er vi rare, forteller vi stolt til utlendinger, som registrerer at det er umulig å få tak i en nordmann på kontoret etter klokken to på fredager. Det er som regel en banksjef eller skipsmekler de skal ha tak i. Det er neppe en butikkansatt eller en sykepleier, som må jobbe skiftet ut, til forveksling likt hva de gjør i utlandet. Men slik er nordmenn, sier vi. Vi jobber minst mulig og dyrker vår fritid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er vi også blitt rike alle sammen og krever enda mer fritid. Vi bygger ikke lenger hytter, men hyttepalass. Med 36 doer og 16 piper. I hvert fall en promille av de 15 prosentene som drar på påskeferie, men på papiret har vi alle eierskap i den ufattelige rikdommen som jevnlig telles og fordeles på innbyggerne. «Vi» er blitt 400000 kroner rikere på ti år, meldte denne avis forleden. Alle nordmenn er millionærer, skrev Bergens Tidende. Det er «vi» som er rike og mette og har det nesten for godt til å være sant.Og det er det ikke. Det offisielle postkortet fra Norge er pent og rent som nysnø på vidda. Solen skinner over vakker natur. Mor, far og 2,1 barn går på ski med kvikk lunsj i sekken og bikkja i fri dressur. Men ifølge statistikken er landet fullt av subversive avvikere som ville undergravd UDs omdømmeprosjekt hadde det kommet frem hvordan det virkelig forholdt seg. Noen av dem går nedenom og hjem istedet for på ski. Andre går bare hjemme alene.

Myten om at vi alle drar til fjells i påsken er for såvidt harmløs. Alle nasjoner har lignende velstandshistorier. I Storbritannia blir det hver påske fortalt at briter valfarter til Toscana. Avisene er fulle av råd om hvordan vedlikeholde en gammel vingård og hvorfor ikke produsere din egen vin? Det til tross for at det stort sett er statsminister Tony Blair og en håndfull rikinger som har råd til et rom med utsikt i Italia.Men disse mytene forteller også noe om hvilken virkelighet som blir fremhevet som den normale og ettertraktete. Her på oljeberget er påskefjellet typisk norsk. At det statistisk sett er mot normalt å dra til fjells, betyr lite så lenge det presenteres slik.

Det er menneskelig å ville fremstille seg selv i et best mulig lys. Men når en hel nasjon innbiller seg at den er en eneste stor og velstående middelklasse, kan det bli i beste laget for mange. Avvikerne er ikke lattedrikkende grünerdøler som bevisst velger bort postkortidyllen, men de som ikke har noe annet valg.Bypåske er ikke en kontinental drift, eller en ny trend; det er slik de fleste nordmenn lever, i pakt med asfalten.