Norske italienere

Norge kan i oktober få sin femte regjering på fem år. Vi skifter snart like ofte som italienerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRO HARLEM BRUNDTLAND var nesten like stabil som kongen. Skolebarna og omverdenen kjente navnet hennes. Hun var en nesten uforanderlig kraft i Norge. Riktignok tapte hun alle sine valg, og riktignok hev Jan P. Syse henne ut av regjeringskontorene for en kort periode. Men Gro var landsmoder av gerhardsensk format i et sosialdemokratisk velferdssamfunn. Hun holdt stø, ansvarlig kurs, hadde ubestridt autoritet i eget parti og valgte selv når hun ville forlate maktens tinde.

Siden har det ikke vært fullt så stabilt. Thorbjørn Jagland fikk regjere i ett år, Kjell Magne Bondevik i to og et halvt, mens Jens Stoltenberg på valgdagen vil ha sittet halvannet år som statsminister. Går det som meningsmålingene antyder, vil han få avløsning når Stortinget trer sammen i oktober. Inn rykker Bondevik på ny, eller kanskje Jan Petersen. Relativt stor gjennomtrekk i landets viktigste kontorer, altså.

MAN KUNNE FRISTES til å hevde at etter Gro er alt blitt kaos. Men det er galt. Ikke er det blitt kaos. Og ikke er Gro Harlem Brundtland hovedforklaringen på at hennes regjeringer levde mindre farlig enn de som overtok. Hun kunne lite på KrF og Senterpartiet som støttepartier når statsbudsjettet skulle loses igjennom. I 1997 ville sentrum stå på egne bein, og toblokk-systemet ble med ett en farefull trekant.

Både Jagland, Bondevik og Stoltenberg har dessuten fulgt en stø, ansvarlig kurs og stått for en politikk som har økt både sysselsettingen, bruttonasjonalproduktet og den generelle velstanden blant folk flest. De fleste av oss har ikke merket de store forskjellene. Verden går videre. De rikere blir rikere, og de fattigste lever på sine minstestandarder.

DETTE ER EGENTLIG svært italiensk. Selv om Italia har verdensrekord i antall regjeringer etter krigen, har landet ført en forbausende stabil politikk. De etablerte og «ansvarlige» politiske partiene var før Murens fall enige om å holde kommunistene ute av regjeringskontorene. Og selv om regjeringssjefene byttet navn, er det mange gjengangere på ministernivå i de skiftende koalisjonene. De siste årene har landet dessuten hatt styringsdyktige regjeringer. Ved valget nå i vår ble en sentrum- venstre-allianse (Oliven-alliansen) erstattet av Silvio Berlusconis høyre-allianse som har flertall i begge kamre og derfor burde sitte trygt.

ERIK SOLHEIM hevdet i et intervju her i avisa for et par år siden at det er Norge som nå har italienske tilstander og ikke Italia. Bondevik lå da nede for telling mens landet sto overfor en krise i økonomien. Hva som utløste Bondeviks depresjon vet vi ikke, men Solheim pekte på Bondeviks grunnleggende problem som leder av en svak mindretallsregjering: Opposisjonen vil være i flertall, men vil måtte bruke størst mulig ord for å bli hørt. Dette blir igjen forsterket av en pågående og kritisk presse. Autoriteten og tilliten til mindretallsregjeringen blir sakte, men sikkert malt i stykker.

Malt i stykker blir også folks respekt for og tiltro til politikere når alle kjemper mot alle, tilsynelatende ute av stand til å danne styringsdyktige alternativer. Og når folkeviljen splintres, er det markedskreftene som rår. Nokså uhemmet.

MEN SPENNENDE ER DET. Den italienske valgkampen mobiliserte nærmere 80 prosent av velgerne til urnene, den største valgdeltakelse på mange år. Hovedaktørene spår også stor valgdeltakelse her hjemme, når valget etter all sannsynlighet vil stå mellom Ap og Høyre/Frp. Dette til tross for at seierherrene, hvem de enn blir, vil måtte bukte seg fram som mindretallsregime uten flertall i Stortinget.

«AP ER FOR STORT og tungt til å være i opposisjon,» sukket tidligere stortingspresident Guttorm Hansen overfor Dagbladet da Bondevik regjerte. Han mente det var på høy tid at Ap innså at det måtte samarbeide med andre partier om det igjen skulle regjere landet. Nå er Ap så lite og lett at det sannsynligvis er dømt til en ny tilværelse i opposisjon. Med mindre partiet bygger brede allianser og opptrer som norske italienere.