Norske terninger

Skal man tro norske filmanmeldere er norsk film helt i verdenstoppen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hvis det er en norsk film som er anmeldt trekker jeg alltid fra i hvert fall ett øye på terningen», forteller en kamerat. Innrømmelsen kommer i kjølvannet av hovedstadens filmanmelderes nærmest unisone begeistring for Erik Poppes «De Usynlige», som hadde premiere under Filmfestivalen i Haugesund på torsdag.

HVORVIDT POPPES film fortjener terningkast seks fra Verdens Gang, Dagsavisen og Aftenposten er irrelevant. Like irrelevant som at den samme filmen ble forært en treer, en firer og en femmer av henholdsvis Adresseavisen, Bergens Tidende og Dagbladet. Det som derimot er interessant, er hvis min kamerats syn på norske anmelderes vurdering av norske filmer er mer regelen enn unntaket. Slik jeg opplever at det faktisk er i møte med lesere. Og hvis det er tilfelle, har ikke da hele skalasystemet brutt sammen? Er det slik at «De usynlige» er, slik sekserne definerer den, en norsk film helt i verdenstoppen? Eller er det en norsk film helt i norsktoppen?

«TERNINGKAST ER kanskje ikke helt rettferdig for en norsk film. Det har mer til felles med de gangene du plukket opp terningen lillebroren din mista på gulvet, la godviljen til og sa “se, det blei en sekser!".», skrev Maria Fosheim Lund i sitt essay Norske filmkritikere bør se til USA i Minerva tidligere i år. Og til tross for den noe flåsete måten hun uttrykker det, har hun et poeng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De seks sekserne og fjorten femmerne det skrytes av på salgsplakaten for Nils Gaups «Kautokeino-opprøret» kan vanskelig leses som noe annet enn at norske anmeldere sliter med å se lenger enn sin egen navle. Filmen har ennå til gode å heve øyebrynene til den internasjonale kritikerstanden, superlativer som «stor filmkunst!», til tross. Og filmen er bare et eksempel blant mange.

«EKSISTERER DET en egen skala for norske filmer?», ble medlemmer fra Norsk Filmkritikerlag spurt av Baard Amundsen, kreativ leder i siste skrik, under et lukket kritikerseminar i Tromsø i fjor. Hans teori, som bygget på egen empiri, ble ikke akkurat møtt med stående ovasjoner. I stedet ble det argumentert for at anmelderi er en subjektiv sjanger. Noe det selvfølgelig er.

Men skal ikke terningskalaen reflektere de faktiske forhold, subjektivitet eller ei? Og er det ikke viktig å ta spørsmålet, eventuelt kritikken, på alvor i stedet for å avfeie det som irrelevant? I hvert fall når forbrukerveiledningen – som terningen først og fremst er et produkt av og for – ikke blir vurdert som troverdig?

DET ER 56 år siden VG og Arne Skouen begynte med terningkast, for som Skouen sa, «å få karakterisert en filmpremiere i en fort, men konsis form». Skalaen forklarte han slik: «Terningen opererer i seks grader som i vår barndoms karakterbøker. Det får vel greie seg, får vi håpe.».

Nå og da er det likevel verdt å spørre seg om «det får greie seg». Om det kanskje går inflasjon i gode terninger. Og om terningen som enkel vurderingsform slår tilbake på oss kritikere. For kan vi anmeldere med hånden på hjertet argumentere for at en så stor andel av filmene fra mikrolandet Norge befinner seg i verdenstoppen?