Norske tilstander

Negative kampanjer kan være positivt for politikken, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et avslørende øyeblikk i NRK-dokumentaren om Erna Solbergs valgkamp i 2005. Før et folkemøte i Bergen bestemte Solberg seg for å angripe Jens Stoltenberg for ikke å ha betalt arbeidsgiveravgift og skatt for en dagmamma familien brukte 15 år tidligere. Solberg var strålende fornøyd med ideen, men glemte å sjekke fakta. Under debatten viser dokumentaren hva som foregikk på bakrommet, hvor politikernes rådgivere satt. Da Solberg kom med sin påstand spratt Stoltenbergs rådgiver opp, tydelig rystet over den grove og feilaktige beskyldningen, mens Solbergs rådgiver så ut som han hadde spist noe han ikke hadde tålt. Han visste straks at de hadde begått en utilgivelig politisk tabbe.

I løpet av noen sekunder hadde Solberg ødelagt hele debatten for seg og gitt Stoltenberg et moralsk overtak. Det negative utfallet slo tilbake på avsenderen. Men hva om Solbergs påstand hadde vært korrekt? Ville den ikke vært relevant i forhold til Stoltenbergs hovedbudskap om å bidra til fellesskapet?

Solbergs «taktiske selvmord» er et av flere eksempler kommunikasjonsrådgiver Kjetil Raknes trekker fram i sitt forsvar av negative kampanjer i tidsskriftet «Internasjonal politikk». Den kvelden i Bergen lyktes hun ikke i å opplyse debatten og derfor kom straks beskyldningene om at Høyres valgkamp var gjennomgående negativ, blant annet partiets ustoppelige raljering med SV-skolen. I ettertid er man selv i SV enig om at skolepolitikken hadde sine svakheter og at varm skolemat kanskje ikke var en innertier, så hvorfor var det utidig av Høyre å påpeke det?

Det var det selvfølgelig ikke. Frykten for «amerikanske tilstander» er blitt misbrukt til det kjedsommelige i norsk politikk opp gjennom åra. Både blant kommentatorer og politikere sitter de røde kortene løst når debatten hardner til og frontene skjerpes. Politikere unndrar seg ubehagelig kritikk ved å kalle den personangrep, drittkasting og negativ kampanje. Ja, Frp har vel knapt vært utsatt for annet de siste 30 åra, men andre partier ikler seg også offerrollen når det passer seg. Dydige politikere ber da motstanderne snakke om egen politikk framfor å hakke løs på andres.

Det sier de mot bedre vitende. Det er politikkens vesen å få fram skillelinjer og svakheter hos motstanderen. Hvordan skulle ellers velgerne kunne gjøre informerte valg?

I en undersøkelse blant partienes valgkampmedarbeidere, fant Raknes at en av fem hadde bidratt til såkalte negative kampanjer ved siste stortingsvalg. I SV tilsto nesten halvparten sin brøde, mens det fra Høyre ikke kom en eneste innrømmelse. Det siste framstår som et samfunnsvitenskapelig mysterium, bemerker Raknes tørt, men han tror en forklaring kan være at Høyres valgkampmaskin mente den bare fortalte sannheten om andre partier. Og det er vel ikke Høyres skyld at den oppfattes negativ?

Sannheten om andre partier er negativ sett fra den andre siden av den politiske arenaen, særlig i en heftig valginnspurt, men hvem tror at den positive egenreklamen er mer balansert? Det som kalles negativ kampanje er som regel en helt nødvendig etterprøving av partienes program og valgløfter. SV ville aldri fortelle velgerne at SV-skolen var klar for reform, men Høyre kunne gjøre det og gjorde det til gagns. Og hvis ikke Martin Kolberg jaktet på Frp-koden dag og natt, ville han ikke gjort jobben sin.

Kravet til presisjon er strengere når det handler om negative påstander. En grunn er selvfølgelig at feilaktige påstander slår grusomt tilbake, slik Erna Solberg smertelig fikk erfare. På samme måte vil personangrep være regulert av folks sensibilitet. Da John Alvheim dundret løs mot Kjell Magne Bondevik – «det skal ikke være noe kvalitetstegn at man har hatt en psykisk lidelse» – ble det oppfattet som et overtramp, akkurat som da Kristin Halvorsen bokstavelig klistret et «fiendebilde» av Dagfinn Høybråten på innsida av skapet sitt for å komme i kampmodus før debatter.

Jeg enig med Carl I. Hagen, som mener norske politikere er for hårsåre, og det hadde ikke skadet om den politiske retorikken tvert imot hadde vært skarpere og mer polemisk. Men det er jo søtt at det akkurat er Hagen som påstår det. Få har vel vært mer sår i offentligheten enn Hagen selv, samtidig som han har vært en av dem som flittigst har brukt harde personangrep som taktikk mot sine motstandere, både innad i partiet og utenfor.

Alle partier forbereder negative kampanjer før en valgkamp, vær ikke i tvil om det. De lokaliserer svake punkter, motsetninger, uenighet og personlige feil. Notatene er allerede kladdet foran neste års valgkamp.

Det er ikke amerikanske tilstander. Det er politikkens

tilstand.