Nøysomhet og sosial- demokrati gjør at norsk tennis suger

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Anyone for tennis?».

Jeg mente å huske det var en John Cleese-replikk, «Fawlty Towers»-style. Eller fra en av Monty Pythons utallige drit-ut-overklassen-sketsjer.

En kjapp YouTube-sjekk avslører derimot at det var Michael Palin. I den blodige Python-sketsjen «Salad Days» fra 1972. Selve replikken skal ha et snart 100 år gammelt opphav, i den irske nobelprisvinneren George Bernard Shaws drama «Misalliance».

Når herrefinalen i Wimbledon-turneringen spilles i dag mellom amerikanske Andy Roddick og sveitseren Roger Federer, foregår det i en fortsatt påfallende konservativ setting. Andre trøyefarger enn hvit er og blir helligbrøde på center court. Og i år utløper også Ralph Laurens kontrakt om å kle opp turneringens ballgutter og -jenter. Stil, klasse og dannet sportsånd går opp i en høyere enhet.

Og kanskje sier en replikk som «Anyone for tennis?», med all dens klasseballast, mye om hvorfor Norge fortsatt har til gode å fostre en virkelig god tennisspiller.

Tennis har aldri blitt folkeidrett i Norge. Overklasseidrett kan aldri få gode kår i en nasjon hvor det å vise sin rikdom tradisjonelt har vært tabubelagt. Langvarig dyrking av likhetsidealet har i praksis fornektet store klasseskillers eksistens. Da er det lettere å gå i flokk på ski i marka eller løpe rundt et vann. Eller møtes til felles skrål midt på langsiden på en fotballtribune.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan det være så enkelt som at idealer som nøysomhet og sosialdemokrati gjør at norsk tennis suger?

Da Norges Tennisforbund feiret 100-årsjubileum nylig, var gjennomgangstonen i festtalene at «norsk tennis er på vei oppover».

Det skal ikke så mye til, for å si det sånn.

Christian Ruuds 39. plass på ATP-rankingen i 1995 står fortsatt som en episk prestasjon i norsk tennishistorie.

Vi fikk i hvert fall ikke noen effekt av den forrige jappetida og alle de private tennisbanene som ble gjemt bort bak thujahekkene vest i lende.

Som en av verdens rikeste nasjoner, burde vi ærlig talt holde oss med et par tennisstjerner. Vi kunne satt oss «hårete mål» à la Emmy-pris for tv-drama eller å arrangere EM i fotball. Gjort tennis til et reelt og attraktivt ballsportalternativ fra seks års alder, med mål om å få fram en Grand Slam-finalist innen 2024.

Det er opplagt at tennissportens velbemidlede, forfinede aura har hindret en slik statlig intervensjon. Det skulle tatt seg ut om den rødgrønne regjeringen med tennisminister Trond Giske i spissen, bladde opp til tennisbinger på Ellingsrud, Holmlia og Skotterud, i Skutvik og Træna. Eller gud forby Uranienborg og Bygdøy.

Kanskje kunne dette være et takknemlig prosjekt for en eventuell Frp-regjering? Det Store Tennisløftet vil kunne være en symboltung mulighet til å forene de ellers motstridende rollene som rikingenes foretrukne parti og partiet til folk flest.

Det kan bli et bra valgkampslagord, det: «Anyone for tennis? Slå et slag for Siv».