Null motstand – mye is

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARN FÅR for mye ros. Mange foreldre roser ungene sine helt til de blir små, oppblåste egoister. Overdoser av godord og manglende justering kan gi barn en urealistisk tro på seg selv som verdens navle og mestere. Professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund, er en av flere eksperter som i Dagsavisen mener at styrking av barnas selvtillit kan gå på bekostning av deres evne til empati. Mamma og pappas konstante oppbacking og medhårsstryking kan føre til en langvarig «Me Myself I»-sentrering, for å si det med sangeren Joan Armatrading – om noen skulle finne på å huske henne. Den oppvoksende slekt læres opp til at egne behov og ønsker alltid er i sentrum.

DET ER VIKTIG å ha selvtillit. Jo da. Bevisene er mange på at ekstra god selvtillit er en stor fordel når man skal komme seg opp og fram – med eller uten talenter. Og dårlig selvfølelse som er noe annet enn selvtillit, gjør tilværelsen slitsom for mange. Men uproporsjonal god selvtillit er både uintelligent og usympatisk. Spørsmålet er om dagens barn får for liten bakkekontakt? Forlanger alle å bli fotballstjerner, stylister eller i det minste å vinne Idol? Kommer de til å klore ut øynene på hverandre i ren egomarkering? Slutter de på jobben straks de møter motstand? Og verre: Risikerer vi å oppdra usympatiske mennesker?

KJÆRLIGHET kan det aldri bli nok av. Men kjærlighet er som kjent ikke det samme som null motstand og oppdragelse. Mange barn roses også for gjøremål som burde være en selvfølge. Det er ikke urimelig at en sjuåring tar av bordet og setter inn i oppvaskmaskinen. Det er heller ingen straff at det ikke skjer noe morsomt hele tida. Kombinasjonen overdreven ros, få krav og null motstand må jo skape ufyselige unger.

ORDET «NEI» eksisterer knapt i dagens barndom – for mange. Foreldre som selv hadde en antiautoritær oppdragelse, fikser bare ikke å si «nei». Dessuten unner vi jo oss selv også ganske mye. Og har oppdratt barna til drevne forhandlere. Vi sier ikke: «Nei. Du får ikke is». Eller: «Nei. Vi skal IKKE på Tusenfryd». I stedet sier vi: «Du får ikke is nå, men du skal få etter middag». Eller: «Ikke is nå. Men du kan bestemme pizza til middag» Eller helst: «Ok da: En liten is». Og: «Jeg skjønner at du er lei deg for at du ikke får dra til Tusenfryd i dag, men kanskje du vil se på dvd?». Metoden som innlæres er belønning for bortfall av belønning. Barneoppdragelse styres etter avistypografenes gamle krav: Kompensasjon for bortfall av kompensasjon.

DET ER STAS for barn å bli med klassekompiser hjem. Men det blir fest på en tirsdag, og festen tar aldri slutt. Det er pølser, pasta og pizza i ett kjør. Og is og brus. Og dvd og kino og hoppeloppeland. Hvem har lyst til å være den strenge familien som alltid serverer sei og gulrøtter? Og så er det SFO som lager kos med kakao på fredager. Og 33 bursdager i året med is, brus og pølser. Og besteforeldre som byr på is. Og dobbeltarbeidende eller late foreldre som ikke rekker/orker å lage middag, og i alle fall ikke orker å krangle med barna i kjøttdisken til RIMI, og nå er det sommer og grillpølser og jammen ble det ikke is i dag, gitt.

Det er lett å latterliggjøre kurs i foreldreskap. Men nå tror jeg faktisk det haster med å innføre et obligatorisk opplegg der vi øver på dette ordet på tre bokstaver: Gjenta etter meg: «NEI».