Ny æra for ingeniøren?

CO{-2}-frie gasskraftverk og oljeleting i nordområdene blir utfordringer til teknologene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORRIGE UKE tok Kjell Inge Røkke noen grep i ledelsen av Aker som peker framover. Etter to år med dramatiske omstruktureringer slutter Inge K. Hansen som toppsjef i Aker Kværner. Siviløkonomen blir erstattet av ingeniøren Martinus Brandal. Skiftet er noe mer enn et personskifte, og det er noe mer enn en konsolidering av Møre og Romsdal-styringen av konsernet: Røkke, Leif-Arne Langøy og Brandal. Men viktigst er at med Inge K. Hansens avskjed forsvant blårussen fra Aker Kværners toppledelse. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva det vil bety for et selskap som Aker Kværner. Med ingeniørene på toppen kommer en ny type tenkning inn i hele organisasjonen. I Brandals tilfelle er det kombinert med et globalt perspektiv som gir en spesiell blanding. Han kom til Aker fra ABB der han ledet en internasjonalt orientert avdeling i det verdensomspennende konsernet. Han har også ord på seg for å være usnobbet og jordnær.

UTFORDRINGENE for Aker og annen norsk offshoreindustri de nærmeste åra befinner seg i havområdene i nord. Hovedoppgaven for den nye ledelsen blir derfor å finne tekniske løsninger for utvinning og ilandføring av olje og gass i ugjestmilde områder med ekstreme vær- og isforhold. Her kan man trygt snakke om pionerarbeid, og løsningene kan få enorm betydning for framtidas energiforsyning på begge sider av Atlanterhavet. Utfordringene kan sammenliknes med dem folk som Finn Lied, Jens Chr. Hauge og Arve Johnsen sto overfor da de skulle omskape Norge til en oljenasjon i begynnelsen av 1970-åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET VAR en av de største oppgaver norske ingeniører sto overfor i forrige århundre. Lied så seg rundt i de norske kunnskapsmiljøene og spurte hva det vil si å drive anvendt forskning for sin tid. Svaret var: Det gjelder å få oljen opp fra undergrunnen i Nordsjøen på tryggest mulig måte. Statens forskningsmidler ble prioritert for dette formålet, og først NTH i Trondheim og etter hvert både universitetene og andre høgskoler ble innrettet for å utdanne forskere og praktikere. Det som trengtes var folk som så muligheter og kunne utvikle konsepter. Industrielle synergier lå ikke i organisasjon og kapital, men i å se de fysiske mulighetene.

JEG ANTAR at Kjell Inge Røkke ser for seg en liknende utvikling i nordområdene. Men i perioden fra oljepionerene ble satt til å løse problemene i Nordsjøen og til i dag, er ingeniøren blitt en usynlig figur i utdanningssamfunnet. Han er trengt i bakgrunnen av samfunnsvitere, jurister og økonomer. Til ingeniørskolene kommer det kandidater fra videregående skole som er usikre i de mest elementære regneoperasjoner fordi skolen har lagt mer vekt på sosial trening enn på realfagene. Ingeniøren har i tretti år vært skurken som påførte oss ødelagt natur og helsefarlige utslipp. Følgen er at tilgangen på teknologer av egen avl er så liten at en rekke ingeniørselskaper må importere fagfolk fra nyteknologifiserte land som India og Kina.

JEG TROR det igjen er tid for å samle kreftene til et krafttak. Men det krever en mer gjennomtenkt strategi enn den som nå presenteres som landets næringspolitikk, og som stort sett går ut på å holde liv i bedrifter som konsernsjefer mener ikke lenger har livets rett. Vi har et forskningssystem og gode utdanningsinstitusjoner på høyt nivå som står rede til å starte en prosess som kan ende like vellykket i nord som oljeeventyret i Nordsjøen. Men det krever politisk og strategisk lederskap. Hva om vi konsentrerte kreftene og fikk en femårsplan for norsk forskning og høyere utdanning som tok sikte på å finne løsninger som kunne gjøre at ny olje- og gassutvinning og anvendelse kan skje med minst mulig risiko? Det er en ingeniøranalytisk oppgave. Dette er en type skaperevne vi har glemt de siste 30 åra og som norsk forskning ikke har vært nevneverdig innrettet mot.

EN AV ÅRSAKENE til tilstanden er at ingeniøren har tapt i det problematiseringssamfunnet vi har fått de siste tiåra. Det er blitt viktigere å føre kontroll enn å framelske skaperkraft. Revisjonsholdningene rår. Det har nok styrket ansvarlighet overfor natur og mennesker. Men det har også skapt frykt overfor gründere og innovatører. Og politikerne blir ofte handlingslammet. «Det kan jo skje noe», sier vi - og rett nok, det kan det. Men Norge hadde aldri blitt hva det er om ikke skaperkraften hadde fått utviklingsmuligheter. Vi har nettopp feiret Norsk Hydros 100-årsjubileum. Hadde Birkeland og Eyde blitt underlagt konsekvensanalysenes strenge regime, ville vi ikke hatt noe Hydro. Når Kjell Inge Røkke nå har rigget Aker Kværner med løsningskulturen representert helt i toppen av selskapet, er det kanskje et uttrykk for at han fornemmer at vi står overfor en ny ingeniør-æra?