Ny giv for høyresiden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROMA (Dagbladet): De er unge, de er fulle av selvtillit, og de gjør opprør mot det de kaller «sekstiåtternes diktatur». De snakker om utdanningskrise. De snakker om manglende respekt for lov og rett. Og de snakker om å få slutt på det naive innvandringsfrisleppet. Møt «Romas folk», en tenketank som arbeider for en av Europas sittende høyreregjeringer.

Det er kulturkamp i Italia også, og som ellers i Europa føres den på mange forskjellige arenaer og av svært forskjellige aktører. Giuliano Castellino er talsmann for «Il popolo di Roma», en bevegelse som har røtter i Italias reformerte etterkrigsfascisme. Han er ivrig, for han bor i en by som nå har en ordfører fra høyresiden, etter mange års venstredominans. Og han er opptatt av å støtte vinden av forandring som blåser over Europa, forteller han meg.

– Sekstiåtterne har dominert universitetene og mediene for å holde på den ku-ltu-relle mak-ten, sier han, og slår hånda i bordet for hver stavelse.

– Men vi vil ikke lenger være slaver av en «progressiv» kultur.

Castellino er også en del av «den brede høyresiden som rykker for full fart inn i samfunnsdebatten», i et Europa som «vender seg mot høyre», slik Høyres Torbjørn Røe Isaksen beskrev det her i avisa i forrige uke. Det betyr ikke at alle i denne høyrebølgen er ekstremister av noe slag. Naturligvis ikke. Men det betyr at det vil være uklokt av den moderate høyresiden å late som om de ikke finnes, de som er lenger ute til høyre i denne kampen.

Mye er sagt og skrevet om venstrepartienes krise i Europa. Om partiledernes manglende ideer, kombinert med en arroganse som stammer fra venstresidens følelse av moralsk og intellektuell overlegenhet. Dette er gode poenger, i mange sammenhenger. Men hva er det vi får servert som alternativer? Man skal være nokså overmodig for å tro at høyresidens framgang i Europa den siste tida handler om en imponerende intellektuell idérikhet.

I mange land handler det dels om at høyrepartiene har vært raske til å forsikre om at de ikke har noe med den ville bank- og børsbobla å gjøre – og til å snakke om statlig intervensjon, som gode sosialdemokrater. Dels handler det om enkle innvandringspolitiske utspill kombinert med rop om mer «sikkerhet». Nicolas Sarkozys rådgivere sa det tydelig før EU-parlamentsvalget: «I sluttfasen skrur vi opp lov- og orden-retorikken.» I Italia er den samme retorikken blitt fulgt av de underligste tiltak – som militær tilstedeværelse i gatene og borgervern, for å demme opp for en kriminalitetsbølge som statistisk sett ikke finnes. (Etter protester fra politiet, forsvant hærstyrkene – de fylte ingen funksjon annet enn å gå i veien, og å få landet til å se ut som et søramerikansk diktatur.)

I Italia har høyresiden også funnet på å sende alle båtflyktninger tilbake til kysten av Nord-Afrika, før de er vurdert som asylsøkere – en FN-stridig idé som i disse dager er tilpasset norske forhold og lansert av Fremskrittspartiet.

At reflekterte mennesker på høyresiden fortsetter kritikken av «venstresidens unnfallenhet» i innvandringspolitikken, er så sin sak. Men at man ikke, fra moderat høyrehold advarer mer mot lettvint lov og orden-retorikk, sauset sammen med frykt for innvandringsinvasjon som preger debatten i mange europeiske land, er besynderlig. Kanskje vi kan kalle det den moderate høyresidens unnfallenhet. Særlig idérikt er det i alle fall ikke.