Ny kontrakt med samfunnet!

I debatten om ungdomsvolden er det lansert tiltak overfor de unge, som senking av den kriminelle lavalder, ungdomsfengsel, ungdomsdomstol, osv. Dette er tiltak som har det til felles at de i praksis aldri har dokumentert noen positiv effekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når det gjelder utforming av strakstiltak, viser de fleste innlegg stor enighet om at tidsrommet mellom kriminell handling og tiltak må være minimal slik at de unge opplever en umiddelbar konsekvens av sine negative handlinger. Videre er det enighet om at forebyggende tiltak er nødvendig. Dette vet vi har virkning, men politikere og fagfolk kan ikke enes om prislappen.

I filmen «Schpaaa» har Erik Poppe og hans film- og skuespillerstab på en svært realistisk og unik måte klart å fremstille ungdomsgruppen det gjelder. Filmen beskriver noe som har manglet i debatten, nemlig at ungdommene ikke er en homogen gruppe, men en samling av tragiske enkeltskjebner som hjelpeapparat, skole og foreldre har mistet av syne for lenge siden. I stedet har gjengen blitt arena for samhold, tilhørighet, og en kompensasjon for en manglende integrering i samfunnet. Filmen viser en ungdomsgruppe som også har ressurser, normer og kompetanse, men disse egenskapene fusjoneres i en negativ spiral. Dette er kanskje nettopp den viktigste nøkkelen vi har til å hjelpe denne gruppen, nemlig at ungdommene besitter den beste kompetanse om seg selv og sin situasjon, og at de ønsker å bruke sin innsikt konstruktivt.

I forbindelse med mitt hovedfagsarbeid har jeg utført intervjuer av noen av de aktuelle ungdommene. Informantene var hentet fra Ungdom Mot Vold og fra prosjektet Alliert Ungdom som var initiert av Barneombudet og idrettsstjernen Fernando Ramirez. Hovedintensjonen var å identifisere mestringspotensialet hos denne gruppen ungdom, slik at de selv fikk innsikt og tok ansvar for å komme ut av de negative aktivitetene i gjengen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mine funn er i samsvar med Erik Poppes fremstilling av gruppen. Ungdommene ser ikke på seg selv som tapere. De behersker det «negative» liv, men har drømmer om og vilje til å bruke sine ressurser for å oppnå et bedre liv. Men dette betinger at noen tror på deres potensiale og veileder dem til en ny kontrakt med samfunnet.

For at vi skal kunne nå frem til de kriminelle ungdomsgjengene, bør det være en forutsetning at vi klarer å gripe fatt i ungdommenes positive egenskaper og se muligheter for å bygge videre på disse. Det innebærer å ta utgangspunkt i den kompetansen de faktisk har, og hva de også har lært i gjengen, som kan videreutvikles og brukes i mer legitime samfunnsformer. Ungdommen innehar mye kompetanse, og det er ikke sikkert at vi utenfor miljøet er de beste «fødselshjelpere» eller kontraktsettere i denne prosessen.

Ungdommer knyttet til belastende nettverk, kommer også i kontakt med voksne kriminelle som kynisk utnytter mindreårige til å ta del i kriminell virksomhet. Nettverket har en destruktiv virkning, men ungdommene får oppmerksomhet og de får bekreftelse på seg selv, noe som kan sees på som at gjengen oppleves som en ressurs.

Gjengmiljøet oppfyller nær sagt alle de krav som stilles om blant annet egenverd og troen på seg selv, mens å være utenfor gjengen oppleves med ensomhet, frykt og isolasjon. Gjengen kan altså tolkes som et destruktivt nettverk sett fra et samfunnssynspunkt, mens det samme nettverk virker støttende på informantene når de selv er med i gjengen.

Derfor må hjelpeapparatet se ungdommene som ressurser og ikke stigmatisere dem som tapere, de «uhelbredelige» som bør oppbevares i et ungdomsfengsel. Det er i gjengen ungdommene opplever sin mestring, i andre miljøer opplever de seg som tapere. Utfordringen blir å forflytte deres suksessressurs i gjengen til å realisere deres ofte enkle drømmer og visjoner for å komme seg ut av den negative spiralen de har havnet i. Mine intervjuer bekreftet at deres høyeste ønske var å komme ut av sitt negative nettverk, men veien ble for lang og komplisert. Og, ikke minst, i møtet med hjelpeapparatet ble de stigmatiserte tapere.

Mediene kan også virke negativt forsterkende på ungdomsgjengene. En sterk mediefokusering gir gjengen en type selvfølelse og identitet som kan styrke båndene mellom medlemmene. Alle medieoppslagene de to siste årene omkring vold og gjenger kan ha hatt både positive og negative innvirkninger. En positiv effekt er at allmennheten er blitt bevisstgjort om problemet, at Oslo faktisk har kriminelle ungdomsgjenger og at tiltak må gjøres. En negativ effekt er at oppmerksomheten kan ha virket styrkende på gjengens bevissthet og samhold og ført til en smitteeffekt overfor andre unge og dermed nyrekruttering til kriminelle miljøer.

I debatten etterspørres også foreldrenes rolle. Mine informanter hevder at deres foreldre ikke behersker norsk godt nok, og har for lite kunnskap om samfunnets normer og regler. Deres verdier og erfaringsgrunnlag får liten gyldighet i forhold til ungdommenes hverdag på gata. De unge blir mediatorene i forhold til familien og den offentlige sfære. Det fører til at ungdommene kommer i en maktposisjon som kan misbrukes. Å lure foreldrene blir den enkleste sak i verden, hevder de. I denne dobbeltrollen blir noen ungdommer frustrerte og havner i en konstant konfliktsituasjon. Ansvarsfraskrivelse innebærer også at foreldre ikke involverer seg som forventet i barnehager, skoler, eller som natteravner. Foreldrene unngår en arena de ikke behersker og tviholder på sin «tradisjon». Når den nye kontrakten mellom disse ungdommene og samfunnet skal settes, må foreldrenes ansvar også tydeliggjøres.

Selv om gjengmiljøet er preget av et sterkt samhold, preges det også av sanksjoner og trusler om vold mellom gjengmedlemmene. Bildet de gir er at det sterke samholdet innad er basert på vennskap og frykt, et dualistisk forhold som de fleste også finner vanskelig og vil ut av. Poenget må være å få til en positiv integrering, og da må de positive egenskapene og kompetansen fra gjengen overføres til det nye sosiale nettverket. Det vil si at vi må ha noe annet å tilby disse ungdommene enn diverse negative behandlingsarenaer.

Og her ligger utfordringen til fagmiljøene, nemlig å være villig til å stille kritiske spørsmål ved etablert teori og praksis. Noen av de frivillige organisasjonene prøver ut de alternative tilnærmingene. Både Ungdom Mot Vold og Alliert ungdom kan vise til positive resultater i sitt arbeid med ungdomsgjengene. En av grunnene til det er at de leter etter mestringsaspektet, ungdommenes styrke, for deretter å etablere en forpliktende dialog med kontraktsetting. I denne prosessen gjenvinner ungdommene troen på en positiv forandring og en realisering av visjoner og drømmer.

I et moderne samfunn forandrer ungdomskulturen seg raskt. Den påvirkes av globale og kommersielle trender som spekulerer i ungdommens søken etter meningen med livet. I kjølvannet av denne utviklingen vil negative gjengkulturer fremstå i nye uttrykksformer. Nå og i fremtiden er det viktig å være klar over at disse ungdommene faktisk ønsker en ny kontrakt med samfunnet hvor de tar ansvar for sin utvikling. Da må vi være villige til å gi dem en reell mulighet, og ikke kjøre dem gjennom samfunnets negative sorteringsmekanismer.