Ny natt i frykt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AL-QAIM 20. MARS: Hver time kommer det familier hit til den lille byen Al-Qaim på grensa til Syria. De kommer fordi de frykter døden dersom de blir i Bagdad. Håpet er trygghet i Syria, men nå har regjeringen der stengt grensene. Mine døtre Ishtar og Feiroz forsøker så godt de kan å hjelpe de som kommer. Huset til min bror Jihad er nå fullt. Det bor en familie i hvert eneste rom. Vi kaller det bare slavehuset fordi det er så trangt her. Vi deler alt vi har og håper det rekker til det igjen er mat på markedet, til vi igjen kan oppleve lykke i våre egne hjem.

JEG FØLER det var riktig å reise hit og ikke bli i Bagdad. Jeg tror vi er trygge for bombene her. Men tryggheten er bare fysisk. Innvendig knuger redselen. Min datter Nawar er igjen i Bagdad med mannen Duraid. Jeg har ringt henne mange ganger i dag og priser Gud for hver time telefonen virker. Angrepet natt til i går var mindre voldsomt enn det vi hadde hørt det skulle bli, men det første sivile offeret har falt. Nawar fortalte at amerikanerne hadde bombet et sivilt hus sør i Bagdad. Det var også mange skadde.

VI FORBEREDER OSS nå på en ny natt i frykt. Nawar trøster oss og sier hun ikke er redd for seg selv og Duraid. Hun er bare redd for oss. Men jeg kjenner henne for godt til å tro henne. Da bombene falt i 1991, krøp hun sammen i senga og skalv. Selv som voksen har hun mareritt fra den gangen. Vi bodde i Basra da, og hver natt regnet bombene. Huset ristet, og vi hørte dype drønn. Og hver gang klynket Nawar. Det er 12 år siden, og hun var et barn på vei til å bli ungdom. Jeg tror det var lyden som skremte henne.

I NATT FIKK VI PROBLEMER med å få inn fjernsynssendingene. Bildet forsvant. Vi hørte rykter om at noen fjernsynsbygninger i Ramadi vest for Bagdad var truffet. Vi ser derfor på den arabiske satellitt-kanalen Al-Jazeera. Selv om det ikke er lov i Irak har min bror en satellittantenne. Jeg satt oppe i hele natt for å følge med. I morges, når Ishtar våknet, krevde hun å få vite alle nyhetene. Hun vil vite alt og spør meg hele tida om min vurdering av nyhetene. Hun vil ha alle detaljer om hvor bombene falt og om soldatene kommer. Hun er redd, men ser ut til å finne trøst i vissheten om at ingen av bombene som falt i natt, traff nær steder der hennes venner bor.

JEG VIL GJERNE TRØSTE HENNE. Jeg vil gjerne være en klippe for familien. Jeg og min kone har forsøkt å forberede oss godt. Vi har brukt opp alle rasjoneringskupongene og har nå matvarer for seks måneder framover. Vi fikk tak i tanker til å ha vann i(, og vi har godt med gass til å koke med. Jeg sier til meg selv at det vil gå bra. Jeg og familien har levd gjennom kriger før. Vi irakere pleier å si at vi er vant til krig. Og det er riktig at mitt land har hatt mange kriger. Men det går ikke an å bli vant til krig. Frykten blir aldri en vane. Frykten er ny hver gang.