Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ny Nedreaas

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En sitter og leser i Trylleglasset, 20 sider, 30 sider, 40 sider, og blir litt utålmodig - det vil ikke riktig ta ild i en.

Disse spredte barnebildene fra Bergen - er de i grunnen så merkelige? Vi er bortskjemt med barneskildringer her i landet, og denne Torborg Nedraas, hun klarer jo ikke engang å holde skikkelig fast på et synspunkt. Ikke før har hun fått oss til å se tingene med barnets øyne, oppfatte dem med barnets undrende sinn, så bryter hun stemningen, hun gjør det om igjen og om igjen, den voksnes følelser blander seg inn, og en har slett ikke alltid inntrykk av at forfatterinnen selv er klar over det. Det hender også at stilen kan få et stenkt av noe litterært oppstykket: «Kjølig smil var kommet i den varme bedrøvete stemmen.»

Slik kan en sitte med mange kjølige innvendinger. Inntil en plutselig føler at scene etter scene brenner seg inn i en - og brenner bort alle slags kritiske reservasjoner.

Scene etter scene. Tante Rasmussen som stønnende ligger og skal dø, mens søstrer og nieser er i full gang med å kjefte om de stakkars arvestykkene, og mens den lille Gusta stille sitter og innregistrerer alt. Frøken Isaksen som er i ferd med å føde et «uekte» barn - fødselen er svær og de ville veene blir uavlatelig akkompagnert av morens rasende skjellsord, fordi datteren, det ludderet, har stelt seg som hun har gjort; nå kan hun ha det så godt, etter den søte kløe - Eller lille Herdis som blir slept av gårde av en eldre gutt og en eldre pike, de vil studere «dasken» hennes - den lille scenen er fylt til randen av het skam, fylt av pubertetsårenes lumre, innestengte seksualitet.

Krasst, kraftig og konsentrert risser Torborg Nedreaas opp scener som disse. Nå som før har hun det som spesialitet å tegne den enkelte situasjon, gjennom den før hun sagt alt hun vet om menneskene. Alt hun vet om de voksnes kulde og de voksnes uforstand. Alt hun vet om barns egoisme og barns ømhetstrang, barns følsomhet og barns ondskap, barns sorg og barns glede. Alt hun vet om den veldige avstanden mellom de voksnes verden og barnas. Hun kan nøye seg med den enkelte situasjon, fordi hun - oftest - viser sånn sikker sans for den rette detalj på den rette plass.

Spredte scener, spredte bilder … skisser skulle en kulle kalle en hel del av disse kapitlene, om en nå absolutt vil kalle dem noe. Som noveller er de ikke utformet, og enda mindre som roman; men en rekke av personene går igjen i flere av kapitlene - framfor alle Herdis, et «vanskelig» barn og et gryende kunstnertemperament, det er Herdis som gjør bruk av trylleglasset, et prisme hun har fått, hun elsker det fordi det får tingene til å skinne med sterk og festlig glans. Den rødhårede Herdis ville vi gjerne høre mer om ved leilighet, og det får vi nok også. Torborg Nedreaas kjenner henne, kjenner henne så godt som et menneske kan kjenne seg selv. Herdis er den ene hovedpersonen. Bergen er den andre; regn og sol og blåst i Bergen kunne vel ikke vært gjenskapt stort finere enn her, men det får bergenserne dømme om.

Etter hvert som en leser går det opp for en at det på sett og vis er en ny Torborg Nedreaas som åpenbarer seg denne gangen, en rikere og frodigere Torborg Nedreaas enn henne som vi kjenner fra de første bøkene. I debutnovellene hennes var det særlig den artistiske overlegenheten som imponerte - det dristige, fyndige grepet. Så kom romanen «Av måneskinn gror det ingenting» et heftig stridsinnlegg for den ugifte mors rett; her var det den hensynsløse lidenskapen som virket sterkest. Mye av dette finner en igjen i Trylleglasset - om enn ikke akkurat med det samme. Og samtidig finner en noe mer: en sterkere varme og opprinnelighet. Møtet med barneåret har gjort henne både dypere og videre enn før.

Jeg begynte med innvendinger, og jeg slutter med en innvending. Det kursiverte kapitlet om hr. Reymer burde vært strøket. En forstår nok forfatterinnens gode mening med det, men det virker ikke riktig ekte i tonen og det bryter totalt med stilen i de andre kapitlene.