Ny NSB-direktør - et verdivalg

Skal vi endelig få en ny NSB-sjef som setter sikkerhet i høysetet? Einar Enger heter den påtroppende konsernsjefen, og av de få setningene han hittil har uttrykt, er det verdt å merke seg følgende: «Vi må ha en sikkerhet slik at det er trygt å bruke NSBs tjenester» (Aftenposten 13. desember).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er et oppmuntrende utgangspunkt, og vi får håpe at det ikke bare blir en klisjé på bakgrunn av de ulykker og uhell som har preget NSBs virksomhet det siste året.

Valg av ny direktør i NSB vil påvirke svært mange i vårt langstrakte land, og da særlig oss som er dagpendlere med statsbanene. Ingen er vel i tvil om at NSB står overfor formidable utfordringer, og at innsatsen må rettes mot flere områder.

Punktlig

Fra passasjerenes hold er det ønske om et sikkert og punktlig befordringsmiddel med konkurransedyktige priser. Det lar seg ikke nødvendigvis gjennomføre på bedriftsøkonomiske premisser. Sikkerhet vil stå opp mot punktlighet, på samme måte som det vil stå opp mot lønnsomhet. Jernbanedrift er en meget kapitalintensiv virksomhet, og kanskje er kravet om sikkerhet versus kravet om lønnsomhet uforenlig i et bedriftsøkonomisk perspektiv. Vurderer vi det derimot i et samfunnsøkonomisk perspektiv der også jernbanens samfunnsnyttige funksjon teller med, blir bildet noe annerledes.

Det siste tiårs direktører i NSB har hatt ulike siktemål. Kristian Rambjør (1990- 1995) la vekt på effektivitet, Osmund Ueland (1995- 2000) la vekt på modernitet, mens konstituert direktør Arne Wam hittil har lagt spesiell vekt på lønnsomhet. Hva kan vi forvente av Einar Enger? NSBs eget slagord «Toget gir overskudd» gir jo sterke signaler om hva som er foretrukket verdinorm. Vil Enger framstå som en økonomisk ryddegutt i Almskog-klassen med regnskapets bunnlinje som eneste siktemål? I så tilfelle er jeg redd at også han blir overgangsfigur.

Ruinpark

Å skape lønnsomhet på kort sikt i den ruinpark som NSB nå framstår som, kan fort fortone seg som en avlivning av det ærverdige statsselskap. Stortinget bør derfor gi NSB romslige rammebetingelser, som bereder grunnen for en strateg innen det samferdselsfaglige feltet, en strateg som legger sikkerhet som det bærende fundament for sin ledelse. Jeg tenker da både på driftssikkerhet og sikkerhet for passasjerer og personell. I NSB må det møysommelig utvikles en god sikkerhetskultur og virksomme sikkerhetssystemer. Allerede i 1995 uttalte daværende styreformann i NSB, Jan Reinås at det var «en total mangel på styringskontroll i NSBs ledelse» (Aftenposten).

Ryddegutter

Det har dessverre ikke bedret seg noe videre i de påfølgende fem år. Mye av miseren kan nok spores i det faktum at de siste direktører i NSB har vært ansatte ryddegutter med urealistiske forventninger til nyskapning. Dette har gått på bekostning av NSBs tillitsfundament, nemlig trygg og punktlig befordring av mennesker. Dette er i grunnen underlig, for NSBs ryggrad består av en mengde dyktige mennesker som evner å løfte NSB til det nivå som samfunnet forventer. Disse menneskene er blitt tvunget inn i et krysspress mellom punktlighet og sikkerhet der sikkerhet dessverre er gått ut som taperen. Dette har da også kommet til uttrykk i ulykker og såkalte uønskede hendelser.

Styret i NSB og samferdselsministeren må innse at sikkerhet er noe som velges. Et valg som går på bekostning av noe annet, i dette tilfellet sannsynligvis lønnsomhet på kort sikt. Dette valget fattes i praksis ved valget av direktør og direktørs mandat. Det er derfor svært viktig med en åpen og bred debatt om hva som skal være NSBs styringsprinsipp. Og sikkerhet kan ikke lenger være en salderingspost.