Ny og bedre stat?

Han klunket på pianoet og tok det ikke så nøye med personalhåndboka. Kan slikt gå an?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HAR LENGE

vært i tvil om Victor Norman egentlig hadde så stor innsikt i hva som er statens rolle i det norske systemet. Han har imidlertid vist en sjarmerende handlekraft som jeg fulgte med interesse. Men hans uvørenhet, hans åpenbare trivsel i rampelyset kunne også vippe over i en arroganse som lett kunne sette over styr den tilliten han trakk på med basis i akademisk kunnskap og ideologisk klarsyn. Og da han i høst med suveren forakt for norsk utredningstradisjon tok spørsmålet om midlertidige ansettelser ut av lovutvalgets arbeid, måtte han regne med å få passet påskrevet. Han var ikke lenger bare «arrogant», han var «ufølsom». Mens Astrid Gjertsen reformerte forvaltningen med politisk kløkt uten å få noen slike stempler på seg, måtte hun gå på grunn av noen drosjeregninger. Om noen da hadde sagt at om 20 år vil en minister kreve et statlig piano til 30000, levere det tilbake under stor mediestøy og fortsette i jobben, ville vi ha sagt at det var umulig. Men tidene skifter, og med Bondeviks bispestav over sitt hode, ser det ut til at det er stor tilgivelse for en arroganse som var i ferd med å utvikle seg mot hybris.

ONSDAG KVELD

la statsråden seg flat for kritikken. Men han prøvde å påkalle nasjonens medfølelse og sympati ved å åpne for sin private, emosjonelle verden. Som vi nå vet, handler det mye om «kvinner, vin og pianospill». I det kjenner vi oss vel igjen noen hver. Men poenget er ikke at Victor Norman føler at Oslo-oppholdet kan føre ham ut i emosjonell fattigdom, problemet er at han i tillegg til lønn vil at staten skal betale for emosjonell rikdom. Slik sett har han skapt en uklar grense mellom det private og det offentlige, et område han ellers behersker ut fra både forskning og embete. Hvorfor fortsetter han å begrunne at han ikke kan leve i hovedstaden uten sine private hobbyer? Han har jo så langt ikke nevnt at han kan leie musikkanlegg hos Thorn og piano hos Aspheim.

DEN FORRIGE

maktutredningen lanserte begrepet blandingsadministrasjon. Victor Norman har som uttalt mål «en ny og bedre stat». Men da må han vite hva som er staten og hva som er det private, og ikke innføre en slags blandet privatadministrasjon. Slik sett er det Norman har gjort, et lærestykke for hans framtidige studenter på Norges Handelshøyskole. Der er det jo en viss tradisjon for å blande kortene. Men det ble reaksjoner i professormiljøet da han begynte å plukke flere enn sin statssekretær til oppgaver i regjeringen da han tiltrådte for vel to år siden.

JEG ER INGEN TILHENGER

av at statsråder, eller konger, for den del, skal ha det trangt i sin utøvelse av embetet. Jeg syns ikke statens personalhåndbok er noen bibel. Men skal man være kjetter, må man også være innstilt på bålets mulighet. Det er visse grenser en statsråd ikke kan overskride uten fare. Den som er satt til å forvalte reglementene, må sørge for at han selv holder seg innenfor dem. Med sin handling er det fare for at Norman øker forakten for det offentlige. «Det er typisk for politikere» - vil mange si, som man sa da Annelise Bakken måtte gå fordi hun fikk søkelys mot seg for opppussingen av statsrådsleiligheten i samme boligkompleks som Victor Norman. Men så kan man jo si at siden det er Normans mål å bygge ned staten, så er det ikke så farlig med det ryet det offentlige har. Og han har åpenbart arbeidet døgnet rundt i all slags form for å nå fram.

TIL SJUENDE

og sist handler dette om dømmekraft. En politiker er i tillitsbransjen, og hans dømmekraft må vurderes både i det store og i det lille. Etter samtaler med sjefen onsdag fikk han rett nok statsministerens tillit. Men har han folkets? Det er i alle fall grunn til å spørre om hvor dypt angeren sitter når den raskt ble avbetalt med 13000 kroner og tilbakelevering av lydanlegg og piano. Hva har han lært? Mona Sahlin i Sverige måtte gå fordi hun blandet stat med privat kredittkort, forsvarsminister Scharping i Tyskland måtte gå da han omdirigerte et fly tilhørende det tyske forvaret fra en tjenestetur til Kosovo til en tur med elskerinnen til Mallorca. Victor Norman bor på Gimle i Oslo, et steinkast fra Fredrik Stangs gate. Stang var berømt for som embetsmann og statsråd å operere med to blekkhus. Der er det noe å lære av historien. For det er vel fortsatt ikke slik at den staten gir et embete, gir den også et piano?