Ny overlov for Norge?

Få leser Grunnloven og enda færre forstår hva som står der. Men trenger vi derfor å flikke på den nå foran jubileet i 2014?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JURISTER OG STATSVITERE blir blanke i øynene med tanke på en ny grunnlov. Men ideen faller regelmessig slapt til jorda av mangel på politisk drivstoff. 1814-Grunnloven har jo vist seg veldig tilpasningsdyktig. Kanskje er det ikke behov for et så stort og møysommelig arbeid? Vil det ikke dessuten dukke opp for mange politisk vanskelige problemer under en slik prosess? Hva med styreformen f.eks.? Vil vi fortsette å ha et monarki med føydale aner etter at kongen for lengst har avviklet sin politiske og etter hvert sin samfunnsmessige rolle? Vil vi opprettholde forestillingen om en kristen stat av luthersk merke etter at befolkningen er blitt avkristnet og nye religioner vokser like raskt som statskirken taper medlemmer?

2014 ER SELVSAGT en anledning til å leve ut de konstitusjonelle lyster. 200 år etter Eidsvolls-verket kan det være en anledning til å tenke fritt og dristig om de politisk-teoretiske spørsmål og behovet for å binde makteliten og kortvarige folkeflertall på en ny måte. For juristene er en ny grunnlov et «big bang», for å sitere justitiarius Carsten Smith fra hans tidligere liv som professor. Statsviterne, som studerer hvordan det egentlig er fatt med forholdet mellom statsmaktene, vil gjerne ha samsvar mellom det og det som står i paragrafene. Så da daværende stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl begynte å sysle med ideen om et konstitusjonelt krafttak foran grunnlovsjubileet, fikk hun med seg entusiastiske jurister og statsvitere til å formulere et mandat for en eventuell grunnlovskommisjon. Denne uka ble dette utkastet overlevert stortingspresident Jørgen Kosmo. Det skjedde uten at pauker slo og trompeter gjallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ VAR DET DA også i utgangspunktet lagt så mange begrensninger på mandatskriverne at det slett ikke er snakk om en ny grunnlov, men flikking og språkjustering av den gamle. Det hele er sett ut fra en pedagogisk og didaktisk synsvinkel: Grunnloven bør bli lettere å lese. Ellers er alle de kontroversielle sakene tatt ut. Statsformen skal ikke røres, forholdet til kirken ikke heller. Spørsmålet om en forfatningsdomstol er ikke med. Og det brennbare spørsmålet om forholdet til internasjonale konvensjoner og domstoler er bare nevnt som et problemområde. Vi kunne trenge en levende konstitusjonell debatt om slike forhold i ei tid da Strasbourg og Brussel pålegger oss stadig mer omfattende forpliktelser. Derimot åpner utkastet for at en kommisjon kan skrive inn i Grunnloven konstitusjonell sedvanerett som nå gjelder som grunnlov: parlamentarismen f.eks. Utvalget vil også ha en vurdering av statsrettslige ordninger som kan bidra til at det dannes sterkere regjeringer. Dessuten åpner forslaget for en vurdering av om det skal innføres regler om tillitsvotering eller innsettingsvedtak for regjeringer, for å stryke deres stilling i forhold til Stortinget. Spørsmålet er bare om mindretallsparlamentarismens forbannelser kan eller bør fjernes gjennom konstitusjonelle arrangementer, eller om det bør være en del av de løpende politiske utfordringene.

1814-GRUNNLOVEN ble skapt i et konstitusjonelt klima. Den hadde sine forbilder i Frankrike og USA og var så å si den praktisk-politiske konklusjonen på en teoretisk debatt som hadde foregått i Europa i 200 år. I alle disse landene sto den klassiske arv sentralt. I USA satt Thomas Jefferson på terrassen på sitt Monticello og formulerte grunnprinsipper som skulle omgjøre de 13 amerikanske statene til et Aten i miniatyr. Men også i moderne tid er nye grunnlover vedtatt i en sterk politisk kontekst etter regimesammenbrudd. De prinsipielle momentene er avklart gjennom en omfattende debatt. Bare slik kan det skapes tilstrekkelig legitimitet for en konstitusjonell revolusjon.

JEG KAN IKKE SE at vi har en slik situasjon i Norge. Politikerne sitter nede på Løvebakken og flikker på barnehagesatser og bevilger eldremilliarder, men skyr de store prinsipielle diskusjonene om sitt eget system. Vi hadde en maktutredning i 1970-åra som sammenfattet et nytt syn på samfunnsbygningen i det moderne Norge. Den debatten ble føyset unna av Stortinget i en sein nattetime. Og den maktutredningen som er i gang nå, skjønner knapt politikerne begrunnelsen for.

DET ER EN SKJEBNENS ironi at det er en toppolitiker fra Arbeiderpartiet som lanserer tanken om en ny grunnlovskommisjon. En gang betraktet Arbeiderpartiet Grunnloven som et stykke papir som de suverent kunne se bort fra. Grunnloven var det borgerlige samfunnets måte å se verden på. Det borgerliggjorte Arbeiderpartiet kan selvsagt prøve å gjøre 2014 til kronen på sitt verk med en ny ramme om vårt styresett. Hvilke institusjoner er det viktig å gi spesielle regler for i vår tid? Hvilke kompetanser skal bety noe i framtida? Det er ikke sikkert det ville bli et bidrag til å bygge opp partiet. Men det har jo nedsatt sine programkomiteer, der bl.a. forfatteren Erik Fosnes Hansen er med. Kan ikke Jens Stoltenberg sette ham inn i en grunnlovskommisjon? Han kunne jo formulere en grunnlovstekst inspirert av våre felles sosialdemokratiske verdier. For Arbeiderpartiet kunne det bli en konstitusjon ved reisens slutt.