Ny resept

Det er både naturlig og riktig at det stilles krav til regjeringen for at den skal møte valutakrisen med best egnede våpen. Derfor må den utsette alle kostbare programsaker fra Voksenåsen, og mye tyder på at selveste kontantstøtten havner på venteliste. Nye grep må tas for å få bukt med rentegaloppen og kronefallet. Alvoret er åpenbart i ferd med å sige inn i regjeringskontorene og filialene på Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da er det også rimelig at noen spør hvordan opposisjonen møter de kriseliknende tidene. Ikke minst er dette berettiget ut fra den spesielle parlamentariske situasjonen vi har. Foreløpig har opposisjonspartiene nøyd seg med å kreve regjeringen til ansvar. Det er både rett og rimelig i et parlamentarisk demokrati. Dessuten blir det forlangt at regjeringen skal velge side. Men er opposisjonens egne oppskrifter tilpasset andre tider, og dermed lite egnet til å løse dagens akutte problemer? Og vil et sidevalg fra regjeringen automatisk løse krisen, uansett hvilken side regjeringen måtte falle ned på?

  • Enkelt sagt består Arbeiderpartiets resept i å øke skatter og avgifter som særlig rammer rikfolk og næringslivet. Høyre vil i stedet kutte utgifter på statsbudsjettet. Begge oppskriftene vil hver på sin måte gi innstramminger og kjøle ned økonomien. Markedet vil roe seg, rentene gå ned og kronekursen stige. Men jeg føler meg langt fra sikker på at slike enkle oppskrifter er riktig medisin i dagens alvorlige situasjon.
  • Arbeiderpartiets to siste regjeringer ble selv slått ut av de såkalte spekulantene både i 1992 og ved nyttår 1997. Regjeringene Brundtland og Jagland måtte slippe krona løs, enten den var på vei ned eller opp. Den oppskriften partiet har for å kurere dagens problemer, er den samme som ble laget til statsbudsjettet sist høst, da Jagland allerede hadde bestemt seg for å gå av. Dramatikken den siste måneden har ikke fått Jagland til å endre en årsgammel resept som skulle utjamne forskjellene mellom folk og skape mer rettferdig fordeling. Det er hederlige motiver, selvsagt, men er denne oppskriften også velegnet som krisemedisin?
  • Økte skatter på aksjer, kapital, sparepenger og næringsdrivende høres forlokkende og politisk korrekt ut. Spørsmålet er om dette i dag vil få uheldige virkninger langt ut over selve målgruppene, og virke som et strupetak på investeringer og næringsliv. Det er særlig grunn til å frykte en slik oppskrift hvis rentenivået holder seg høyt med den dempende effekten det vil få både reelt og psykologisk. Doseringen kan få uante resultater, slik som på slutten av 80-åra.
  • Med en viss undring kan vi registrere at den nye og dramatiske situasjonen ikke har fått Arbeiderpartiet til å rikke seg av flekken fra i fjor, da partiet hadde en riktigere virkelighetsbeskrivelse enn andre. Nå kreves det at regjeringen må velge side. Men er det ikke viktigere at man velger riktig politikk, og bør ikke dette gjelde opposisjonen også?
  • Høyres krisebidrag har heller ikke vært særlig konstruktive. Særlig er det grunn til å undre seg over at partiet stiller ultimatum på kontantstøtten. Det vitner om større lyst til å pine Bondevik enn til å løse problemer. Men jeg skal driste meg til å gi Høyre, og dermed Fremskrittspartiet, medhold i deres utgangspunkt. Kutt i utgifter vil være en bedre akuttmedisin enn økte skatter og avgifter. Det smerter meg å innrømme dette, men det teller lite i forhold til de smerter vi alle kan bli påført av feil akuttmedisin.
  • Så får jeg heller trøste meg med at jeg helt sikkert vil være himlende uenig med begge partiene når vi skal gå løs på utgiftspostene. I motsetning til høyresidens nedskjæringer vil min kuttliste skjerme de svake gruppene. Og jeg selv vil bli rammet både direkte og indirekte.