Ny rett – ny juss?

Tre nye dommere skal nå utnevnes til Høyesterett. Men det foregår ingen offentlig debatt om hva slags dommere landet trenger, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En formidabel utlufting står for døra i Norges Høyesterett. Innen utgangen av 2010 skal sju av 19 dommere skiftes ut. De tre første blir innstilt når Innstillingsrådet for dommere møtes den 3. oktober.

Det er de tidlige 68-ere i retten som nå nærmer seg pensjonsalderen. De omfatter navn som Eilert Stang Lund, Ketil Lund, Kirsti Coward, Lars Oftedal Broch, men også Hans Flock, Karen Bruzelius med en tverrnordisk bakgrunn og Karenanne Gussgard. De er ektefødte barn av krig og frigjøring, født like før eller etter krigsutbruddet i 1940, og fikk sine formende år under byggingen av velferdsstaten. Deres oppfatning av jussen har vært at den skulle brukes i samfunnets og fellesskapets tjeneste.

Tyngden av dem kommer fra den siste rest av det norske dannelsesborgerskapet – en av de stolteste tradisjoner i den norske styringseliten. I en viss forstand gjorde de opprør mot et konservativt opphav. De representerer en liberal grunnholdning – ja, flere av dem gikk inn i sin tid med et samfunnssyn som plasserte dem langt til venstre i det politiske spekteret. Som dommere har alle representert faglig skikkelighet. De fleste av dem visste de skulle bli dommere allerede i studietida. Det var skjebnebestemt. Men de tok noe ulike veier inn i vår høyeste rett. Slik sett representerer de også stor erfaringsmessig bredde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De sju søkerne som nå banker på rettens dør er også jurister av første klasse. Men de er ikke som de som går ut – Lars Oftedal Broch, Eilerts Stang Lund og Ketil Lund – preget av den felles erfaring som etterkrigstid og gjenoppbygging ga den generasjonen. I langt større grad representerer de individuelle veier både inn i jussen og inn mot retten. Men slik er de også typisk for den nye tid, og typisk for den rettslige tenkning som nå har erobret hegemoni preget av menneskerettigheter, rettsliggjøring og individualisering.

To av søkerne har lang internasjonal erfaring. Erik Møse avbrøt en tradisjonell vei mot retten gjennom Justisdepartementets lovavdeling og undervisningsjobb på universitetet for å gjøre tjeneste ved Det internasjonale tribunalet for Rwanda, og Sverre Erik Jebens er dommer ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Begge representerer de nye vinder i rettstenkningen og vil balansere godt de veletablerte dommerne som blir igjen i retten.

Flere av kandidatene er advokater, og det stilles spesielle forventninger til eneste kvinne i kurven, Bergljot Webster, 42 år og datter av den tidligere riksmeklingsmannen Reidar Webster og tingrettsdommer Ingeborg Webster. Her er det ikke bare snakk om summum jus, her summer det av jus. Bergljot Websters svakhet er at hun er uten dommererfaring. Men slik kjønnsbalansen nå er i retten, er det vanskelig å tro at det er mulig å komme utenom henne, selv om justitiarius Tore Schei offentlig sier at han er like mye opptatt av alders- og geografibalansen som kjønnsbalansen.

Alle søkerne bortsett fra Webster er i alderen 50+, og altså 15 år eller så yngre enn dem de skal erstatte. Med den brede erfaring de representerer vil de gli lett inn i rettens arbeidsfellesskap. Det er vesentlig i en domstol som først og fremst er en arbeidsdomstol som treffer avgjørelser hele tida. Slik atskiller den norske høyesterett seg fra for eksempel den amerikanske. Den driver ikke politikk på samme måte. En av de store utfordringer for høyesterettsdommerne er ellers at de må ha ferdigheter som skrivende. Da er det nyttig med erfaring fra lavere retter eller departement. Men mange advokater er blitt gode dommere som har fått sakene unna.

Det er ingen tradisjon for politisk spill rundt utnevningen av dommere i Norge. Ja, det virker som om regjeringene viker tilbake for å ha noen politikk for hva slags dommere de vil ha til tross for at de kan påvirke rettsutviklingen over flere tiår. Dessuten har retten en viss rolle å spille i forholdet mellom statsmaktene, blant annet i Riksrett. Slik sett skulle man tro at politikerne har en interesse i hva slags juridisk profil dommerne har. Stortinget får rett nok søkerlistene og innstillingen i etterkant, og kan, om det vil, peke ut en linje gjennom sine intervensjoner. Men en slik vilje er vanskelig å spore.

Utvelgelsesprosessen for dommere i Norge er fortsatt nokså lukket. Vi vet lite om hva som skjer i innstillingsrådet der også justitiarius møter. Vi vet enda mindre om hva som skjer mellom justitiarius og justisminister i prosessen. Og vi hører sjelden fra retten selv som også har anledning til å ytre seg. Da blir det heller ingen offentlig debatt om kandidatene. Slik bevares forestillingen om den ideelle dommer som en person som ikke synes, men som er lovens og ikke de andre statsmakters lojale tjener.