Ny solidaritet?

Arbeiderpartiet har pusset støv av en gammel ledestjerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER ETTER HVA jeg forstår mindre leirbålstemning enn tidligere på Arbeiderpartiets landsmøte. De gamle arbeidersangene minner for mye om oppbyggelsesmøter i Sarons Dal. Det postmoderne partimennesket føler åpenbart det er brysomt med tradisjon og historie. Nå skal det være nytt og friskt, og helst rocka. Men om ikke landsmøtet vil synge om jordens bundne treller, har PR-folkene tatt et skritt tilbake til det før-individualiserte 90-tallet og pusset støvet av et hederskront begrep. Partiets slagord for høstens valg er «Nytt flertall - ny solidaritet».

NÅ ER IKKE «solidaritet» noe spesifikt sosialistisk ord. Det har god klang langt inn i middelklassen både her i landet og utenfor vårt lands grenser. Kristendemokratene på kontinentet har brukt det med samme inderlighet som våre hjemlige sosialdemokrater, om enn ikke med helt samme innhold. Men i praktisk politikk har det også der vært brukt som en begrunnelse for velferdsstaten. Så når Arbeiderpartiet vil bruke begrepet som et honnørord ved valget, må det være i troen på at fellesskapsideene igjen skal prege politikken. På bakgrunn av de seinere års ideologiske strømninger, kan det - for å være i dagens pavesjargong - være som å banne i katedralen. Men skjevhetene som privatisering og markedsstyring har skapt, begynner jo å merkes på velgerplanet. Ordet vil kunne flagge et alternativ til nyliberalismen og fange opp de nye bevegelsene av forskjellig slag som markerer seg i forhold til motsetningsparet privat- offentlig. Selv kvinnebevegelsen kan ha behov for en nyorientering. Det er jo ikke sikkert at det betyr noe stort steg for likestilling med en kvinne som styreleder eller administrerende direktør i Storebrand eller Hydro. De individuelle kvinnekarrierene kan lett ende i «Jenteklubben Grei», det kan trenges et videre grep i solidarisk ånd for å bryte ned patriarkatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«SOLIDARITET» har sin historie tilbake til den franske revolusjon. Steinar Stjernø ved Høgskolen i Oslo har nylig presentert boka «Solidarity in Europe» - historien om en idé. Den viser hvordan ordet etter hvert har erstattet andre betegnelser for samme fenomen: brorskap, samhold, fellesskap. Stjernø viser hvordan begrepet er blitt utvidet fra å omfatte en klasse, arbeiderklassen, til å gjelde hele fellesskapet, nasjonen. Stjernø viser at begrepet fikk en stadig bredere plass i Arbeiderpartiets programmer fra 1970-åra. Fordelen med begrepet er at det ikke er så vagt og rundt som «likhet», «frihet» og «rettferdighet», men tilstrekkelig upresist til at det heller ikke forplikter nevneverdig. Med sine dype røtter i historien kan det i dag først og fremst virke identitetsskapende. Det støter heller ikke bort velgerne i sentrum, men markerer en grense mot Høyre og Frp. Innad i arbeiderpartiene har begrepet bidratt til å moderere klassebevisstheten og i praktisk politikk til å lede partiene vekk fra den revolusjonære til den reformistiske vei. Nå vil utfordringen være å knytte begrepet til modernisering. Det er kanskje dette de unge ideologene Marsdal og Wold tenker på når de vil plassere individet i sentrum samtidig som det handler solidarisk.

DETTE ER ET prekært punkt i dagens forståelse av begrepet. Allerede tidlig i forrige århundre måtte den kollektive orientering tilpasses den individuelle frihet. I vår tid tipper jo denne balansen sterkere mot frihet. Men Stjernø påviser at forestillingen om «den enkelte» dukket opp i Arbeiderpartiets programmer like etter 2. verdenskrig. I «frihetsdebatten» som Thorbjørn Jagland og Einar Førde tok initiativ til rundt midten av 1980-tallet, ble individ og individuell valgfrihet grundig debattert og trengte inn i partiprogrammene som en del av partiets modernisering. Dette skjedde i forlengelsen av et annet utviklingstrekk ved begrepet: Det kom til å legge mindre vekt på interesser og mer på etikk, empatiske evner og erkjennelse. Helge Sivertsen viste til kristendommen - han gjorde Jesus til sosialdemokrat.

NÅR PARTIET nå henter fram solidaritetsbegrepet, er det derfor allerede tilpasset den nye tid med mindre kollektiv orientering og mer rom for individuell valgfrihet. Globaliseringen av verdensøkonomien gjør også solidariteten mer sårbar og skaper uklare grenser mellom solidaritet og egoistisk individualisme, hevder Stjernø. Når Arbeiderpartiet likevel omfavner begrepet, er det nok også for å frata SV noen poenger i valgkampen.

Slik har også begrepet en taktisk side. Men Maktutredningen har vist at politikkens institusjoner forvitrer. Derfor bør solidaritetsbegrepet som moderniseringsidé kunne knyttes til forestillingen om menneskerettighetene. Det er i dem dagens undertrykte og diskriminerte grupper søker rettferdighet, om ikke likhet.