Nyanser i brunt

Pim Fortuyns slagord «Steng grensene» representerer ingen løsning på Europas problemer. Det gjør heller ikke skuddene som drepte ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR ANDRE GANG på to uker har Europa blitt minnet om hvor skjørt demokratiet er. Le Pens seier over sosialdemokraten Lionel Jospin i første valgomgang av det franske presidentvalget og drapet på den høyrenasjonalistiske nederlandske politikeren Pim Fortuyn mandag, har gjort det klart at vi ikke er ferdig med «Ekstremismens tidsalder». Store folkemasser søker igjen etter politikere med de enkle, udemokratiske løsninger. Det brutale drapet på den 54 år gamle, homofile sosiologiprofessoren Fortuyn vil ikke endre dette. Fortuyn er den første høyreekstreme og innvandrerfiendtlige martyren i vår tid.

FORTUYN LÅ AN til å gjøre et brakvalg i det planlagte parlamentsvalget i Nederland 15. mai. Han startet sitt eget parti to dager etter at han i februar ble ekskludert fra høyrepartiet Leefbaar Nederland. Allerede i mars klarte «Fortuyns liste» å få 17 av 45 bystyreplasser og 35 prosent av stemmene ved lokalvalget i Rotterdam, en by sosialdemokratene har styrt i 50 år. Hans slagord «Steng grensene» har hatt stor appell i Europas mest folketette land. Og hans bakgrunn som høyt utdannet, urban talsmann for homofiles rettigheter og tilhenger av et liberalt levesett - for dem som er innenfor grensene - har legitimert grums og frykt blant hundretusener av nederlendere. Fortuyn selv protesterte heftig mot enhver sammenlikning med Le Pen. Han insisterte i sine siste intervjuer på at han ikke var rasist. Han begrunnet sitt ønske om å stenge grensene med faren for islamsk undergraving av vestlige verdier. Fortuyn mente at muslimer hater homofile og betrakter kvinner som annenrangs borgere. Dette har han gitt uttrykk for i ei bok hvor han går imot islamisering av den vestlige kulturen.

DE ULIKE HØYREPOPULISTENE i Europa skiller seg klart fra hverandre, men det er klare fellestrekk, spesielt blant deres velgere. Den danske avisa Information viser til at det finnes tre «skoler» blant dem som forsøker å analysere utviklingen. En av disse tar utgangspunkt i at velgere i Europa har glidd mot høyre på den klassiske høyre- venstre-aksen. Etter en periode med rødt flertall i Europa har vi nå fått en høyrebølge som også gir vekst for de høyreradikale partiene. En annen analyse går ut på at de store sosialdemokratiske og kristeligdemokratiske partiene i det politiske sentrum har mistet følingen med hva som rører seg blant folk flest og ignorerer motviljen mot innvandrere og EU. Redaktør av den danske avisa B.T., Erik Meier Carlsen, har i sin bok «De overflødiges opprør» skrevet at de høyrepopulistiske partiene er «en relevant og legitim organisering av en bekymret folkegruppes økonomiske og sosiale interesser». Det bekrefter inntrykket av at innvandringsmotstanden står sterkest hos dem som har minst, og sterkest frykter tapet av det lille de har. En tredje tolkning viser til den økende mengden velgere som føler seg marginalisert i en verden hvor utviklingen undergraver gamle tradisjoner og ufaglærte arbeidsplasser. Høyrepopulismen gir næring til romantiske drømmer om en verden som var, men ikke er, og til dem som føler seg avmektige og langt fra maktens sentrum. Det forklarer også den sterke appellen slike partier har i eldre velgergrupper, noe som bør gi økt bekymring blant demokrater med tanke på den kommende eldrebølgen i Europa.

«NÅR EN VELTALENDE, begavet og selvsikker mann som Pim Fortuyn plutselig stiller seg opp og sier alt det om de fremmede, om utryggheten på gata, om den sosiale nød, om mangelen på politi, sykepleiere og skolelærere, alt det som få andre har tort å si, og ingen i maktens og elitens sirkler har villet lytte til, så marsjerer plutselig den undertrykte vrede og meningsmålingene eksploderer,» skriver danske Information.

De holdninger og strømninger Fortuyn spilte på, lar seg uansett ikke stanse av seks dødbringende pistolskudd.