Nye koster

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er uaktuelt for meg å krydre sosiale sammenhenger med replikker som «jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten vaskehjelpen, altså!» Da brøler jeg heller med jevne mellomrom hjemme i min egen stue:

– Nå må vi rydde. Ellers blir jeg gæren!

– Gæren? Nå?

Min sønn (7) og hans jevnaldrende gjest ser seg rundt i det kuperte landskapet som er stua vår: Legoromskip har landet på gulvet og på spisebordet, gamle aviser har landet overalt, to uker med klesvask har dalt ned i to lenestoler, keeperen fra forrige match har ikke orka å hente motstanderens fem siste scoringer ut av mål. Noen har forlatt en blå plastboks, diverse gummistrikker og noen svarte pappgreier foran kaminen.

– Jeg får besøk om ti minutter, og jeg vil ikke at det skal se sånn ut, sier jeg.

– Hvem kommer?

– Det kan være det samme. Vi må rydde.

– Er det noen som ikke vet hvordan det ser ut her til vanlig?

– Poenget er at jeg ikke vil at det skal se sånn ut. Jeg rydder klærne, dere rydder resten inn på rommet ditt. Dessuten må du bære ut avisene hvis du skal få ukelønn.

Gjesten er allerede i gang. Han har et romskip i hver hånd, men bråstopper på terskelen til barnerommet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Oj, her var det enda mer rotete.

Min sønn skyfler mer lego, flere eksperimenter og alle fotballene inn gjennom døra. Stua blir så tom at alle kan se at det er to uker siden noen støvsugde. På barnerommet er det nå umulig å plassere en fot som er større enn størrelse 32 på gulvet. Det er ikke mulig å leke der inne.

Jeg stønner.

– Du er nødt til å rydde rommet også.

Min sju år gamle sønn ignorerer meg. I stedet snur han seg til kameraten.

– Har du lyst til å tjene litt penger?

– Gjerne!

– Du får 30 kroner for å rydde rommet mitt.

Og sånn blir det.