Nye møteplasser

«Det er like bra med 20 mål og IT som med 100 mål og melk,» sier landbruksminister Lars Sponheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STEINKJER (Dagbladet): Dagens Næringsliv har i vinter hatt en serie artikler og intervjuer med norske næringslivsledere og investorer om framtidas norske næringsliv. De to herrene kritiserer politikerne for manglende engasjement i næringsutviklingen. «Vi ruinerer det gode vi har,» sukker skipsreder Wilhelm Wilhelmsen. «Vi har flere på syketrygd enn som arbeider i industrien,» sier Fred. Olsen. Wilhelmsen mener vi bør satse på det vi har vist at vi kan: skogindustri, fiskeri, skipsfart, metaller og finansnæringen. Fred. Olsen har fortsatt tro på vår evne innenfor kunnskapsbasert industri. Men viktigere enn hva de foreslår, er at de møter opp til diskusjon om strategiske valg for framtida. Fra Chr. Michelsen via Gunnar Knudsen til Johan Ludvig Mowinckel var det slike som bygde landet. De krysset de sju hav, men engasjerte seg i de nasjonale interesser.

VÅRE TO SKIPSREDERE

er opptatt av Norge i ei tid da virkningene av fri handel og internasjonal konkurranse slår inn over oss. Det stiller store krav til kreativitet og entreprenørskap, strategisk tenkning og konsekvent politikk. For min del tok jeg turen til mitt gamle hjemfylke Nord-Trøndelag for å lytte til noen ideer om hvordan dette tradisjonelle jordbruksfylket møter utfordringene dagens politikk stiller det overfor. Tallenes tale er entydig: Bygder er i ferd med å avfolkes, selv om de produserer mer mat. Og selv på gardene den politiske eliten gjennom mer enn 150 år ble rekruttert fra, er det vanskelig å holde på de unge. De søker utdannelse utenfor bygda, men inntil nå har de kommet hjem for å overta jorda og slektas engasjement i samfunnet. Dette er i ferd med å ta slutt. Dermed forvitrer den intellektuelle kraften i området, og i tillegg til at jordbruket settes på nye prøver, utarmes også det kreative miljøet som skal skape grobunn for nye ideer og nye arbeidsplasser. Der det tidligere var en «høvding» som drev garden og politikken, er det nå ofte en ensom og lite påaktet gardbruker med kone som er lege, sosionom eller lærer. Verken banken eller travlaget er møteplass lenger, meierisalen er for lengst borte, sammen med meieriet, og bygdas organisasjonsliv er forvitret, slik Maktutredningen viser.

DA TRENGS NYE

arenaer der næring, kreativitet og politisk makt kan møtes, sier Oddbjørn Nordset, assisterende fylkesmann og levende engasjert i politikk og kultur. Han vil jage surheten ut av landbruket og investeringene inn. Men det er ikke så enkelt i de einbølte gardenes land, der vi mangler landsbyens sosiale nettverk. De gamle arenaene var innovative. Der var karene ustoppelig på ferde for å «finne på noe». De var seg makten bevisst og brukte den fordi de hadde møteplasser. I dag møtes man i barnehagen morgen og kveld, i skolens foreldreutvalg og kanskje på musikkskolen. Der er det lite idéskaping. Samfunnsstyringen er i hendene på byråkrater, som er opplært til ikke å utøve politisk makt.

NÅR HAN SER

utover bygdene, oppdager imidlertid Nordset nye aktører som er atypiske bønder: Han ser den tenksomme agronomen som ikke tar risiko og den uryddige outsideren som har kjørt i fylla, har bak seg en konkurs, er uten interesse for kultur, men som har stor interesse for snøskuter. Han hører om «han som ikke gjør noe» - det vil si som sitter på kontor, og han legger merke til han som har kjøpt seg gard uten odel. For å få fart på bygda må disse trekkes med. WTO er nok slem med landbruket, men det tar ikke fra landet muligheten til å drive en nasjonal landbrukspolitikk. Det krever omstilling, større enheter, samdrift og nye produkter. Det betyr risiko. Det må gis gass og brems, det krever bank og plan. Og det trengs gründertenkning. Nordset har presentert disse tankene for bøndene på Innherred, og han går fra vekkelsesmøte til vekkelsesmøte. Nå opplever bankene pågang. Investeringslysten er vekket, og det satses på økt mangfold, nye produkter, andre tjenester og produksjonsmåter.

DETTE STEMMER

godt med både teori og praksis. Det var slike tanker som ble satt ut i livet i Finland etter Sovjetunionens fall. De begynte med regional benchmarking: regioner sammenliknet seg med andre, og oppdaget at de som fikk det til, hadde noe som andre ikke hadde: skapende nettverk der kompetanse, makt og ressurser kunne møtes. Det er ikke nok med visjoner, de må virkeliggjøres også. Eller som professor Rune Slagstad vil si: Det trengs ekspressive og instrumentelle strateger. Det er når problemer og ideer møtes at løsninger utvikles. Nettverk skaper energi og innsikt. Kanskje også norsk industri har noe å lære av nordtrøndersk landbruk?