Nye pyramider

Dagbladet har kartlagt makten i Norge. Ved hjelp av akademisk, politisk og byråkratisk innsikt er et øyeblikksbilde av maktforholdene frosset. Skissen sier mye om hvor makten er ved industrisamfunnets slutt. Men blant de makthaverne som ramses opp, er det så vidt jeg kan se bare Tormod Hermansen som har grepet en flik av framtida, som IT-bygger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er høyst rimelig at det er slik. Det er den tid som er gått som er erfart og analysert, den nye tid er ny fordi den ikke kan forutsies. Derfor må en maktanalyse i beste fall bli et punktum foran en ny epoke. Men er det mulig å si noe om hva som kan komme? Det tas jo nå beslutninger som får betydning om fem eller ti år. Hva vil det f.eks. bety for den framtidige bosetting i Norge om man i dag beslutter å innføre bredbåndsteknologi for IT-overføringer?

  • I et arabisk ordtak heter det at «Den som lever av å se i krystallkulen, vil til slutt dø av knust glass». Men noe ser vi allerede. Og det gjelder å ane det vi ikke aner om vi i det hele tatt skal ha noen mulighet til å få inflytelse på det som skjer. Spørsmålet er om det er for seint allerede. For industrisamfunnets institusjoner er i ferd med i forvitre, de folkelig baserte og demokratiske bevegelser er på hell. Men når de brytes ned, betyr det at det blir mindre makt for politikken overhodet. Og når den er borte, hvor blir det av makten da?
  • I det liberaliserte samfunn sier man gjerne at makten er overført fra politikken til markedet. Men det er jo høyst usikkert hva det vil si at «makten er overlatt til markedet». Er den fanget opp av direktørene i bedriftene? Av meklerne, konsulentene, fondsforvalterne? Eller er det byråkratene som er den kommende makteliten? Vil det finnes noen maktelite i det hele tatt?
  • Det er helt klart at makten ikke vil befinne seg i strukturer som vi kjenner i dag. Bedriftslederen taper makt over sine undersåtter når det er undersåttenes intelligens og ikke maskinene også han skal leve av i framtida. Undersåttene kan jo når som helst flytte til et annet sted og ta sin intelligens med seg.
  • I det hele tatt forsvinner tradisjonelle identitetsbånd, enten det er til bedrifter eller til nasjonalstater. De sterkeste av alle identiteter, den til det stedet man ble født, løses også opp fordi både gamle og unge stadig er på flyttefot. Derfor blir det ikke avgjørende for oss om sykehuset vi blir behandlet ved er eid av for eksempel Nord-Trøndelag fylke og blir styrt av fylkets politikere, men om behandlingen vi får er god. Selv fotballag har bare lokal tilknytning i navnet. Spillerne kommer hvor som helst fra, og publikum gjør det samme. Flytter du til Trondheim, kan du nok lære å heie på Rosenborg. Men året etter kan du like gjerne være Molde-fan. Og det neste kan vel bli at Brann simpelthen flytter fra Bergen fordi fotballselskapet får bedre rammevilkår i Ålesund.
  • Alt dette endrer vilkårene for maktutøvelse. Pyramidene snus både i næringsliv og i offentlig liv. Hvem eier for eksempel Internett? Mye tyder på at styringskraften forsvinner både her og der. Men hvordan går det da med demokratiet? I EU snakker man om nærhetsprinsippet, dette at samfunnsproblemene må løses på det nivå der det er naturlig å løse dem. I et slikt system vil man ikke lenger operere med kommuner, fylkeskommuner og stat, men med styringsstrukturer som dels overlapper, dels strekker seg ut over de andre. I stedet for geografisk inndelte fylker, får vi områder for de ulike saksfelt: Skoleregion, sykehusregion, veiregion. Kanskje er det slike tanker Senterpartiet baler med når partiet nå vil åpne for debatt om færre fylker?
  • I dette bildet kjenner jeg meg igjen fra min tid som middelalderstudent. I tida før nasjonalstaten var kirken den internasjonale komponenten, keiseren den nasjonale og høvdingen den lokale, og mellom der fant vi laugene og andre privilegiesystemer. Man snakket om «min rett» og «din rett», ikke om allmenne rettigheter eller generelle lover: én rett for soldater, én for prester, én for handelsmenn. Ja, selv de fattige kunne ha «enerett» - til de nedbrente vokslysene i kirkene eller til å sanke gjenlagte aks fra jordene.
  • Er det en flik av dette samfunnet vi ser når selv Høyres Per-Kristian Foss nå vil gjøre endringer i lovgivningen for å stanse Kjell Inge Røkke? Ser vi for oss et samfunn der det er én lov for Røkke, én for Rimi-Hagen og én for den lynolsniffende gutten på hjørnet, og der kong Haakon den åttende med sin dronning Mette-Marit er eneste felles institusjon?