Nye strandløver

En gang trodde vi at strandloven skulle sikre alle adgang til sjøen. Nå vet vi at det er strandløven som vinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VÅR TIDS strandløver er ikke unge herrer med tanga, glatt tunge og lånt sportsbil. Dagens løve i strandsonen har lommebok av stål og en advokat som snakker like godt forlengs som baklengs. Han har nok passert den første ungdom, men er proppfull av opprør mot myndighetenes lover og bestemmelser. Strandadelen har adoptert et gammelt revolusjonært slagord: Tvers igjennom lov til seier! Men det er ikke samfunnet disse menneskene vil endre. Vår tids opprørere slåss for sin egen grillplass, båthus med karnapp, skjellsand utenfor brygga og adgang forbudt for andre. Det ser ut som en film av Wam og Vennerød i revers, og er like underholdende.

DET ER LIKE årvisst som trekkfuglene: Når knoppene brister kommer debatten om hyttebygging i strandsonen. Alle mener noe om problemet, men ingen gjør noe. Det er kanskje ikke så rart fordi det meste av kysten fra Halden til Stavanger for lengst er privatisert og limt igjen. Overalt finnes monumenter over lovens manglende kraft: Gjerder, plattinger, brygger, utsprengt fjell, forbudsskilt og kunstige sandstrender. I de sentrale kommunene langs Oslofjorden er nesten 40 prosent av strandsonen bebygget, det tetner seg til i Bergens-området og selv i utkantene er tendensen tydelig.

UTVIKLINGEN er uttrykk for en helt ny holdning til ferdsel og opphold i privat utmark. Retten til fri adgang til naturen er eldre enn grunnloven og har alltid stått sterkt i nordiske land. I dag er den nedfelt i friluftsloven som også sikrer fri ferdsel til sjøs, telting, bading, bærplukking og fortøyning. Plan- og bygningsloven har forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen. Alt dette angripes åpent og offensivt av mange grunneiere. De spiller på alle tilgjengelige instrumenter: Press mot lokalpolitikere, juridisk begrunnede protester mot kommunale vedtak og rettssaker mot kommunen. Ofte bygges det ulovlig med fullt overlegg. Kampen tas i bakkant og ikke sjelden vinner strandpøbelen fram. Tro ikke at det blir noe bedre i framtida. Disse menneskene har barn som allerede i ungdomsskolen truer med advokat hvis de får refs av læreren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM KJENT har det alltid vært bedre å være rik og frisk enn syk og fattig. Det er knapt noen overraskelse at de med flest penger mener de har flere rettigheter enn andre. De har dessuten råd til de beste advokatene som kan bevise akkurat det. Likevel finnes det et politisk paradoks bak kampen om strandarealene. Lovene som skulle sikre godtfolks rettigheter har også bidratt til å stenge folk ute fra kystområdene. Siden 70-tallet har det vært knapphet på hyttetomter i Sør-Norge, bl.a. drevet fram av byggeforbudet i strandsonen. Resultatet er en prisutvikling som effektivt dreper hyttedrømmen for de aller fleste. Kombinasjonen av høye priser og aggressive hytteeiere har i praksis stengt andre ute fra store deler av kysten. Det er allerede tegn til at dette er i ferd med å gjenta seg i noen av de mest attraktive fjellområdene i Sør-Norge.

TRE AV FIRE søknader om dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen blir innvilget. Det er straffbart å hindre fri ferdsel og opphold i utmark, men ennå er ingen straffeforfulgt for dette. Rettstilstanden er like gjennomhullet som et drivgarn. Nå presser kommunene på for å få siste ord i saker som gjelder byggeforbudet. I dag avgjøres slike saker av fylkesmannen. I en meningsmåling sier 76 prosent av ordførerne langs kysten at kommunene må få avgjørelsesmyndighet. Dette får verneinteressene til å skjelve. Hva vil f.eks. skje når Frp får enda flere ordførere etter kommunevalget neste år?

DET ER ALDRI noen god idé å beskytte folket mot demokratiets konsekvenser. Selvfølgelig har ordførerne rett. Kommunene er fullt i stand til å regulere sitt eget område. Noen fastboende vil nok ikke lære før de er gjort til husmenn på eget hjemsted. Det er også en slags rett, i hvert fall en måte å lære på. Fordelen ved en myndighetsoverføring til kommunene er jo at strandsonen blir politisert, dvs. at problemet blir synlig og at det kan legges press på lokalpolitikerne. I lengden kan det gi bedre beskyttelse enn lovgivning som forgiftes av klassejuss.