Nye takter?

Justisministeren vil ikke bare oppfylle de forpliktelser som ligger i regjeringens tiltredelseserklæring. Hun har også lovet å se nærmere på de enkeltsakene som nå ligger til behandling. Hennes departement stiller seg dessuten positivt til å innføre en tidsfrist for behandling av asylsøknader. Men verken ministeren eller hennes departement opererer i et vakuum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Strengt tatt var det heller ikke Bondevik-regjeringen som startet en oppmyking av flyktning- og asylpolitikken. Da regjeringen Jagland satt på oppsigelse, innførte Gerd-Liv Valla nye og mindre strenge krav til asyl, og sendte et lovforslag om tidsfrist for å tilbakekalle oppholdstillatelse ut til høring. Begge deler må ses som svar på den kritikken som det siste året er reist mot asylpolitikken.

  • I Stortinget var de nåværende regjeringspartiene blant dem som målbar kritikken. At både regjeringserklæringen og justisministerens første utspill signaliserer en mer human behandling av flyktninger og asylsøkere, er ikke mer enn vi kunne forvente. Spørsmålet er hva som kommer ut av de fine ord og løfter.
  • Vel kan statsråd Aure love å gå igjennom de «mest betente» enkeltsakene hun har arvet fra sin forgjenger, og kanskje holde løftet sitt. Men hun må verken innbille seg selv eller andre at hun personlig skal overvåke behandlingen av alle som i regjeringsperioden søker asyl i Norge. Hun har annet å gjøre. Regjeringens politikk er dessuten dømt til å mislykkes dersom ministrene ikke kan stole på at embetsverk og forvaltning gjør jobben sin.
  • Men det er nettopp hva man der har insistert på at man har gjort i de sakene som justisministeren nå vil gå igjennom på nytt. Ja, ikke bare det, i enkelte av dem, så som Ali-saken og Gholam-saken, har domstolene støttet forvaltningen, slik at hun er i den kinkige situasjon at hun ikke bare skal overprøve en saksbehandler, men en uavhengig statsmakt. At hun har hevdet - antakelig med rette - at det er for tette bånd mellom dommerne og forvaltningen, gjør ikke oppgaven lettere.
  • Likevel synes det som om embetsverket selv er rede til å endre praksis. Da Gerd-Liv Valla varslet en oppmyking i asylreglene, hevdet ifølge Aftenposten ekspedisjonssjef Terje Sjeggestad i Justisdepartementet at man verken trengte nye lover eller forskrifter. Man behøver med andre ord ikke tolke dem så strengt som man tidligere har gjort. Regelverket må ha humanisme - ikke utkastelse - som rettesnor.
  • Kanskje kan saksbehandlerne derfor nå la tvilen komme Gholam-familien og de andre av hazara-folket til gode, slik man også kan velge å se Ali som et barn som er mishandlet av foreldre og etterlatt i et fremmed land - for å nevne noen av de mest kjente sakene. Vanlig rettspraksis tilsier jo at den tiltalte har tvilen på sin side, slik vanlig praksis i barnevernsaker tilsier at barna ikke sendes med tvangstrøye tilbake til familier som vanskjøtter dem.
  • Det vil også være i samsvar med alminnelig praksis at vi har tidsfrist for saksbehandling i asylsaker, slik et bredt stortingsflertall nå krever. Det pussige er at det finnes en bestemmelse om at vedtak skal treffes innen 15 måneder, ellers skal opphold innvilges på humanitært grunnlag. Likevel har 78 asylsøkere ventet i et psykologisk og juridisk ingenmannsland i over tre år. Også her er det på tide å føre mer humanistisk fornuft inn i forvaltningen.
  • En systematisk mistenkeliggjøring og kriminalisering av mennesker på flukt vil ikke bare bringe ulykke over dem som sendes ut, men barbarisere hele befolkningen og skape mistro til politikerne blant dem som blir flyktningenes støttespillere overfor norske myndigheter. Ingen kan være så naive å tro at alle som ber om det fyller kravene til norsk beskyttelse. Men ingen må heller være så naive at de tror en overdrevent streng flyktningpolitikk ikke har innvirkning på samfunnet som sådant. Også her er det bedre at skyldige går fri enn at uskyldige dømmes.
  • La oss derfor håpe at saksbehandlere og ekspedisjonssjefer vil trekke i den retning Aure gir løfter om, og setter sin ære i en human behandling, framfor å opprettholde utvisningsvedtak. Bare dét kan sikre en virkelig oppmyking, uansett hvilken regjering som sitter ved makten.