Nye tider, nye ledere

Det er påfallende få økonomistudenter som kan tenke seg å ta sin første jobb i offentlig sektor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Myten tilsier at økonomistudenter er del av en «blårusskultur», der ingredienser som grådighet og statusjag er sterkt synlige. Det er feilaktig. I en undersøkelse som vi har foretatt blant økonomistudentene her i landet, viser det seg at studentene ikke rangerer høy årslønn spesielt høyt i forhold til andre trekk ved sin ønskede arbeidsplass. Det betyr ikke at de er lite opptatt av lønnsnivået, men snarere at de, gitt den solide lønn de fleste av dem får, legger mindre vekt på lønnsmarginaler enn på kvalitative sider ved jobbene. For det andre er frynsegoder kun av måtelig interesse, og for det tredje legger studentene meget stor vekt på kvalitative belønninger, som arbeidsinnhold, egenutvikling og sosialt arbeidsmiljø. Funnene torpederer med andre ord den seiglivede blårussmyten.

Inntrykket av økonomistudenter som superkarrierister svekkes også av våre funn. «Muligheter for å gjøre rask karriere» kommer langt ned på listen (rangert som nr. 28 av i alt 44 faktorer). Samtidig regner mange med å gjøre karriere på tvers av ulike virksomheter. Hele 94 prosent regner med å skifte arbeidsgiver etter fem år eller kortere tid. En firedel ser for seg at de bytter allerede etter to år, og nær seksti prosent etter tre år. Man finner dermed ikke de mest fremstående kandidater til krystallvaser og gullklokker for lang og tro tjeneste i denne studentgruppen. Det later snarere til at denne generasjonen vil bidra til å øke omfanget av såkalte «grenseløse karrierer», der de ansatte er langt mer lojale overfor egen karriere enn overfor den enkelte arbeidsgiver. Trolig skyldes dette en stigende kompetansebevissthet hos høyt utdannet arbeidskraft, kombinert med økende individualisme og en forestilling om at man er individuelle «kompetansekapitalister» eller «kompetanseselgere» snarere enn «arbeidstakere».

Ser vi på hvilke bransjer studentene ønsker å arbeide i, er konsulentbransjen klar vinner, med IT som en god nummer to. Så følger oppstart av næringsvirksomhet, oljebransjen og bank og forsikring. Midt på treet finner vi forskning og utdanning, samferdsel/reiseliv og varehandel. Lenger ned finner vi industri, departementer og direktorater, revisjon og annen offentlig virksomhet. Desidert svakest skårer kommunesektoren, der så godt som ingen kan tenke seg å jobbe. Alt i alt er det påfallende få som kan tenke seg å ta sin første jobb i offentlig sektor, under 3 prosent av studentene. Sammenholdt med intervjuer flere aviser har gjort med enkeltstudenter i forbindelse med undersøkelsen, tyder dette på at denne generasjonen økonomistudenter har svært lite til overs for byråkrati og det de oppfatter som «kjedelige» arbeidsplasser. Her ligger en kolossal utfordring for store deler av offentlig sektor i Norge. Funnene aktualiserer en diskusjon av både utviklingsmulighetene og lønnsnivået som tilbys, og ikke minst av hvordan sektorens behov for økonomisk-administrativ kompetanse skal kunne dekkes. Resultatene viser at det offentlige har et stort problem når det gjelder markedsføring av sektorens attraktive sider, og at man risikerer å tape kraftig i kampen om denne typen høyt kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer.

Gammeldags norsk pliktfølelse ser ut til å spille liten rolle som motivasjonsfaktor, mens det å ha det morsomt, lære noe nytt og «oppleve noe» står sentralt. Den klassiske protestantiske pliktetikk later til å være på vei ut, og pietisten Hans Nielsen Hauge er for lengst erstattet av helter tilpasset vår underholdningsnevrotiske tid. Men er de andre sidene av haugianismen også døde?

Hans Nielsen Hauge var i sin tid en betydelig entreprenør og igangsatte næringsvirksomhet i stor skala. Undersøkelsen viser at det blant studentene finnes et stort antall «skaphaugianere», det vil si personer som gjerne kunne tenke seg å starte næringsvirksomhet alene eller sammen med andre etter studiene. Når bransjene studentene ønsker å arbeide i ble rangert, kom dette som nevnt på en tredjeplass. Dette betyr at motivasjonen for gründervirksomhet er langt større enn hva man har antatt. Det er flere studenter som vurderer det som aktuelt å starte næringsvirksomhet enn det er studenter som finner det interessant å begynne i finansnæringen eller i oljebransjen.

Vi spurte også hva studentene ville bruke livet sitt til dersom de «arvet eller vant nok penger til å ha en svært god økonomi resten av livet». Det viste seg da at om lag halvparten ville drive selvstendig næringsvirksomhet, en noe mindre andel ville velge å jobbe hos en arbeidsgiver, mens den resterende tidelen ville «gjøre andre ting enn å arbeide». Resultatet indikerer at mange ville starte egne selskaper dersom de hadde grei tilgang til kapital. På basis av dette reises derfor spørsmålet om ikke utviklingen av entreprenørskap vel så mye er et spørsmål om rammebetingelser og risikovillig kapital som et spørsmål om pensum og undervisning ved universiteter og høyskoler. Satt på spissen kan man spørre om hvor Næringsdepartementet og SND er når virksomheter ellers tropper mannsterkt opp ved lærestedene for å rekruttere høykompetent arbeidskraft. Kanskje de burde bruke mer krefter på å vise seg fram og informere om muligheter for å starte egen næringsvirksomhet?

Det er liten tvil om at vi står overfor en generasjon av kommende ledere som har et kresent forhold til arbeidsmarkedet. Da blir det viktigere for virksomheter å bygge og vedlikeholde et godt renommé i dette markedet. Studentenes jobbønsker viser hvilke sider de legger størst vekt på, og det blir følgelig fornuftig for arbeidsgivere å profilere seg i forhold til utviklingsmuligheter, arbeidsmiljø, personalpolitikk og muligheter for både å møte utfordringer og ha det morsomt på arbeidsplassen.

En annen utfordring blir å skape horisontale karrieremuligheter. Mye tyder på at den kommende «generasjon Y-ledere» har et avslappet forhold til vertikal, oppadstigende karriere. Samtidig er de på jakt etter opplevelser, interessante oppgaver, variasjon og læringsmuligheter. Meningsfylte sideveis karriereskritt vil derfor være attraktive for mange. Dessuten vil flatere organisasjoner også by på færre lederstillinger.

Yngre, kompetansebevisste akademikere synes å forvente særbehandling på sentrale områder i arbeidslivet. Det gjelder ikke bare lønn og andre materielle belønninger, men i enda større grad de immaterielle belønningene som ligger i selve arbeidet, samarbeidet og oppgaveutførelsen. Det er flere måter å fortolke dette på. Den vanlige er å gå ut fra at økt individualisering innebærer nedbygging av kollektive tradisjoner, altså at den fører noe negativt med seg (jfr. likhetstanken). Men en annen tolkning er at mer individualisering fører til styrket mangfold, som er avgjørende for å få opp kreativiteten og nyskapingen. Arbeidsgivere som er avhengig av dette, bør følgelig hilse individualiseringen velkommen og dyrke den for å vitalisere skapelseskraften i organisasjonen. Videre bør slike virksomheter aktivt begrave den protestantiske pliktetikk, som i korthet går ut på at man skal «tjene sitt brød i sitt ansikts sved». Arbeidsplasser som framstår som tvangsnevrotiske organisasjoner med fokus på kontroll og underliggende mistillit til medarbeiderne, vil utvilsomt bli de store taperne i det akademiske arbeidsmarkedet. En slik innstilling er håpløs i forhold til behov for utfoldelse, moro og skapertrang blant de yngre kompetanseselgerne.

Tvert imot er det «frihetsledelse» som trengs, ledelsesformer kjennetegnet av minst mulig byråkrati og maksimal tilrettelegging av individuell skaperkraft. Det betyr at autoritære strukturer står for fall. De nye kompetanseselgerne ønsker ikke å ledes i betydningen «leies i hånden», men å veiledes i betydningen «å diskutere mulige veivalg». På mange måter er denne en bevegelse over fra militært inspirerte, autoritære byråkratier til mer kunstnerisk inspirerte ledelsesformer, der formålet er å forløse skaperkraft og virketrang for å strekke seg mot grenseoverskridende atferd som kan gi helt nye muligheter.