Nyengasjementet

Endelig ser det ut til at hundre blomster blomstrer. Debatten og engasjementet har brutt seg gjennom tundraen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR SNART SJU

år siden skrev forfatteren Dag Solstad kronikken «Meddelelsens problem» i Aftenposten. Han mente det hadde funnet sted et sammenbrudd i den intellektuelle elitens muligheter til å drive folkeopplysning. Han savnet en Bjørnson, som med kraft og engasjement talte til folket og opplyste det. Men i 1997 virket det som om eliten hadde gått fra borde, og folket var bare opptatt av kjød og ingen ånd. Den opplyste makteliten var mest opptatt av Jaglands vekst og fall og hans berømmelige 36,9.

Men Solstads artikkel ble tema den sommeren. Han traff et ømt punkt.

DET ER MULIG

Solstad ville ment det samme nå. Men et eller annet har skjedd. Det gjærer og bobler i intellektuelle kretser. Diskusjonene er flyttet ut av stortingskantina og inn i kafeene. Dit kommer politikere og journalister på besøk, som meningsytrere eller som diskré gjester i mørket. Tabloidredaktører må forsvare seg mot påstått banalisering og hvorfor de ikke redigerer en Frankfurter Allgemeine på norsk. Men det er andre som har regien.

STUDENTERSAMFUNNET

er vekket til live med faste onsdagsmøter. Diskusjonene minner mer om glansdagene på 50- og 60-tallet enn da AKP og Rød Front regjerte på 70-tallet. Da ble det mest kamprop og agitasjon. Riktignok fikk Den konservative studentforening med Kåre Verpe og Lars Groth i spissen fylt Château Neuf til trengsel i sine forsøk på å «feie dem ut». Men fri, intellektuell meningsytring kan man knappest kalle det. Jeg husker en venn av meg, som først og fremst hadde kommet for å se på damene, og dernest høre på debatten, plutselig befant seg i demonstrasjonstog - på vei ut fra Château Neuf for å støtte noen husokkupanter i Hausmanns gate. Han hadde bare drevet med strømmen, så mektige var kreftene, har han fortalt. Men da toget passerte Majorstukrysset, så han sitt snitt til å unnslippe. Han gjorde en venstrevri i geografisk forstand, og reddet seg inn til en sivil, skummende øl på Valkyrien restaurant, fri fra de frådende masser.

NÅ SKUMMER DET

i øl mens debattene går. Mandager, med jevne mellomrom, kan debatthungrige møte Helge Høibraaten, Erling Fossen og Intercity-kretsen, hvori muligens også Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås inngår, på Politisk Bar. Tirsdager holder Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen (og hans samboer Lena Lindgren i Morgenbladet) og kretsen rundt ham (dem) hoff på en annen kafé, Mono, på Youngstorget. Onsdager er det som kjent studentene som innkaller representanter for ulike statsmakter - også den fjerde - til sin løvehule. Nylig startet den høyreideologiske Civita sin virksomhet med et treff på den litt mer noble Hambro's café, oppkalt etter C.J., hvor kjødet (tapas), interiøret og de hvite dukene nok overgikk ånden (kvaliteten i selve debatten). Men likevel... Og Fritt Ords lokaler er fylt til trengsel når stiftelsen innkaller til møter, forteller styreleder Francis Sejersted. Selv Kvinnesaksforeningen skal ha fått en ny vår, ryktes det.

Sannsynligvis har engasjementet vært mer levende utenfor Oslo, hvor flere ting binder folk sammen. Men når det igjen begynner å syde i dovne, blaserte Oslo, er det en trend, som ikke bare er mote, men har sine klare årsaker.

DE TI- TOLV

siste åra har det meste av debatter blitt kanalisert gjennom etermedienes gamle og nye kanaler. TV2s satsing påvirket NRK, som økte hyppigheten av debatt- og magasinprogrammer i tv og radio. Ethvert konfliktfylt tema var nærmest uttømt før klokka 21 om kvelden. Avisene slet med å holde feider gående, siden det oppsto nye hver dag. Det forsterket inntrykket av tabloidiseringen.

Nå er det likevel mulig. Klassekampen og Morgenbladet har fått en renessanse på hver sin måte, frie fra partibånd og kald krig. Dagbladet får fremdeles lite kreditt fra disse miljøene, fordi de besværer seg over våre forsider. Dette til tross for at vi ukentlig fyller våre spalter med mer aktuell debatt og kommentarstoff enn de to til sammen. Debattredaktør Torgeir Larsen har sitt svare strev med å holde orden i køen av debattanter og kronikører.

Folk vil dessuten møtes ansikt til ansikt. Hvem skjuler seg bak det navnetrekket? Den vignetten? Er det et likandes menneske? Meningstvangen er borte. Stensilmaskinen er byttet med Internett. E-postsystemet gjør arbeidet med å danne og opprettholde nettverk til en lek. Vi slipper meningene løs, ikke bare de som kan sin Habermas, men også de som mener noe om Idol-kåringer. Institusjonene vakler, men engasjementet er der. Og da er vel ikke alt så mistrøstig likevel.