Nymonarkistene

For første gang på hundre år forsøker intellektuelle å stable på beina en teori om monarkiets nødvendighet. Det blir et merkelig lappverk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NESTE ÅR

feirer vi oppløsningen av unionen med Sverige. Vi kan også gjøre opp status for hundre år med folkevalgt monarki. Det har fått intellektuelle av ulik bakgrunn til å forsøke å gi politiske begrunnelser for kongehusets nødvendighet. I går arrangerte tidsskriftet Samtiden et monarkiseminar hvor vinnerne av en essaykonkurranse om monarki og republikk la fram sine synspunkter. For å si det forsiktig: Argumentene spriker. Fra den mystiske tradisjonen til den ironiske rojalismen, fra sagaen og til Se og Hør. Men tidas nymonarkister utfordrer også det ureflekterte republikanske standpunktet.

PRISVINNER

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen mener kongen er symbolet på håpet om å kunne ta del i staten som frie mennesker. Han peker på at politikken gjemmer seg for borgerne, at folket overlates til markedskreftene, men at kongen står for en idé om at alle kan tilføre fellesskapet noe. Prisvinneren Tanja Storløkken har en helt annen angrepsvinkel. Hun hevder at direkte valg av en president uten politisk makt i seg selv vil representere et demokratisk problem, og i hvert fall medføre liten demokratisk gevinst. Nils Rune Langeland er derimot representant for den ironiske og romantiske rojalismen hvor argumentene serveres fra gaffelens spiss. Meget sjenerøst mener han at kronprinsens ekteskap med den fattige alenemora Mette-Marit fullbyrder det likhetsidealet som ble formulert under den franske revolusjonen. Langeland snakker begeistret om «kongar av kjærleikens nåde» og «dokketeater for fascinerte barn». I debatten ble det ellers framhevet at kongehuset tematiserer familien og sykelønnsordningen, men at dens betydning for eksportindustrien er liten.

MANGE BEGEISTRES

over kongelige seremonier og ritualer. Kongelige tafler, for ikke å snakke om det kongelige ordensvesenet, er som fluepapir på den norske eliten. Det gjelder selvfølgelig pengeadelen, men også idrettseliten, kjendiseliten og den politiske eliten. Når den kongelige sol skinner i elitens nærhet, faller også noen stråler på den. Men noen av oss synes denne farsen får stadig mer likhet med en humanetisk begravelse: Presten tror ikke på Gud, men vedlikeholder vårt behov for alvor og rammeverk. Også nymonarkistene - med unntak av den frie sjel Langeland - synes stort sett å mangle glød i sitt budskap. Skraper man vekk vidløftige begrunnelser og referanser, er kjernen omtrent denne: Monarkiet utgjør ingen demokratisk trussel, det fungerer greit, og vi har ingen verdige presidentkandidater i Norge. Både Kåre Willoch og Erik Bye er nå for gamle.

RETT SKAL

være rett. Noen særlig større glød er heller ikke å finne i den republikanske leiren. Det har ikke bare sammenheng med at Norge historisk er et land hvor selv republikanerne er monarkister. Jeg tror Tanja Storløkken har rett når hun i sitt essay peker på at republikken i demokratisk forstand er et meget beskjedent prosjekt. Saken kan bare få liv hvis den kobles til en langt mer omfattende revitalisering av folkestyret. Men det kan også gjøres uten å berøre statsformen, noe som bare understreker at spørsmålet om monarki/republikk er en sak av annen rang.

DET ER NEMLIG

riktig at politikerne i økende grad låser borgerne ute fra politikken. Sakte, men sikkert er deltakerdemokratiet svekket til fordel for et demokrati hvor eliten konkurrerer om makten seg imellom. Denne prosessen foregår parallelt med at stadig flere politiske avgjørelser flyttes fra folkevalgte organer og til markedet eller til et byråkrati med svekket demokratisk kontroll. Det er selvfølgelig mulig at dette har økt kongehusets symbolmakt, men først og fremst har det styrket en protest som ofte fører fram til Carl I. Hagen og Frp. I vår tid er det ikke de kongelige som truer den folkelige deltakelsen i de politiske prosessene. Det klarer den øvrige eliten helt på egen hånd.

Forestillingene om monarkiets nødvendighet minner om en humanetisk begravelse: Presten tror ikke på Gud, men alt det seremonielle er på plass.