Nynorsk i vranglås

Alle skoleelever på Østlandet elsker å hate nynorsken. Og det er kanskje ikke så rart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIDEN RUNDT 1907

har elever i Oslo-skolen svettet seg gjennom eksamensoppgaver, og prøvd å resonnere seg fram til at «kjærleik» er synonymt med «kjærlighet». Alle er i bunn og grunn enige om at det første ordet klinger best, men de fleste skjønner ikke hvorfor de skal lære å skrive det. Derfor vil byrådet i Oslo innføre en prøveordning med fritak for nynorsk stil i videregående skole, og nå følger Kristin Clemet (H) opp med å foreslå en tilsvarende ordning som skal gjelde hele for landet.

PROTESTENE MOT DETTE

er massive fra både nynorskbrukerne, dens sympatisører og politikere. Det har i alle år vært flertall på Stortinget for at skoleelever skal kunne beherske begge målformer. Men det må i beste fall være lov å spørre seg om det er en selvfølge at knappe 20 prosent av befolkningen skal tvinge de resterende 80 prosent til å lære et skriftspråk de har store problemer med å lære, og som de samtidig forstår både muntlig og skriftlig.

Det problematiske med nynorskundervisningen er ikke at skoleelever må slite litt ekstra. Problemet er at målbevegelsen har et forklaringsproblem. Hvorfor skal man egentlig lære å skrive nynorsk, når man aldri vil få bruk for å skrive det? Det måtte eventuelt være at man skulle søke seg en jobb i byråkratiet, og derfor måtte beherske brevskriving på begge målføre. For hva skulle en statlig ansatt gjøre om han fikk et brev på nynorsk. Svare på bokmål? Det ville jo være katastrofe.

DET VILLE DET

selvsagt ikke. De fleste nynorskbrukere vil slå seg til ro med et svar på bokmål. Vi som har nynorsk som hovedmål forholder oss som alle andre til et mediesamfunn der alle muntlige målformer og dialekter har sin plass, vi kan utmerket både lese og forstå bokmål og vi respekterer Fredrikstad-dialekta like mye som vi liker Vinje-dialekta. Vi nynorskbrukere vet at vi er ei minoritetsgruppe, men vi vet også at denne etniske opprinnelsen fra Sunnmøre gir oss et pre: De fleste synes vi har en misunnelsesverdig flott dialekt. Det er ikke noe must for oss at alle skal befinne seg i vår språkverden.

Bortsett fra å opprettholde noen stillinger i statlig administrasjon, synes forklaringen å være at vi skal ha respekt for hverandre. Et av argumentene til nynorskforkjempere som skuespilleren Jon Eikemo er at vi trenger mangfold. Ifølge Eikemo har vi bare rundt 100000 fattigslige ord i det norske språk, og derfor må vi ta vare på alle de nydelige ordene som finnes. Det er et godt argument. Men det forutsetter at man mener at disse ordene vil dø om man ikke tvinger hele Norges befolkning til å skrive dem.

SÅ LANGT JEG

kan registrere har jeg aldri møtt en bokmålsbruker som ikke forstår, ikke kan lese eller ikke verdsetter det nynorske språket. De hatet nynorskstilen, men de leser Kjartan Fløgstad med glede og ville aldri tilgitt ham om han begynte å skrive bokmål. Det virker med andre ord fullt mulig å fortsette å ivareta begge målformene, selv om man ikke tvinges til å skrive nynorsk. Undervisningen i nynorsk kultur og litteratur må uansett bestå, slik Clemet også har fastholdt.

Ved å fjerne nynorskstilen tar vi en sjanse: I verste fall blir det norske skriftspråket fattigere. I beste fall fjerner vi hatet mot nynorsken og øker interessen rundt den rike nynorske kulturarven. Så er spørsmålet om det er verdt å ta den sjansen. Om ikke annet så må målrørsla være åpne for en debatt uten å gå i vranglås.